Kunstnarliv


Memoarprosjektet Kunstnarliv starta som eit samarbeid med Tekstlab kort etter Memoarkonfernsen i 2018. I juni vart det gjort åtte intervjuopptak med nokre av dei kunstnarane som samarbeider i og med Tekstlab, og i oktober var dei ferdig dokumenterte til Tekstlab markerte sitt ti års jubileum med festivalen "Glokale stemmer"  i Oslo 17-21. oktober 2018. 

Kunstnarliv - Tekstlab 2018:



Kvart intervju er ein til halvannan time langt. Det handlar om livet og kunsten til kvar av forteljarane, slik dei såg det i midten av juni 2018. Tanken er at det skal lagast liknande intervju med fem til ti års mellomrom så lenge dei lever. Slik vil samlingane bli både dokumentasjon av kvar si personlege og kunstnariske utvikling - og eit bilete av ein kunstnargenerasjon i Noreg i det 21. hundreåret. 

Intervjuar i alle desse opptaka har vore Bjørn Enes. Han var då 67 år gamal, med bakgrunn dels som industriarbeidar og dels som journalist. Han hadde inga spesiell kunstnarisk utdanning eller erfaring, ut over å vera eit interessert publikummar. 

Opptaka er å rekna som lydopptak. Dei er gjort med videokamera, men utstyret har ikkje vore godt nok, slik at biletkvaliteten er svært mangelfull. Me publiserar likevel ein videoversjon, for å få med kropsspråket til forteljarane. Så sant forteljarane går med på det, kan opptaka brukast etter vanleg CC-BY-lisens, men fortrinnsvis som lyd. 



Vinteren 2019 /2020 har me ressursar å setja inn i eit samarbeid: Takka vere #sparebankstiftelsendnb kan me gå inn i samarbeidsprosjekt med tre fulle arbeidsdagar pluss 20 timar etterarbeid utan kostnad for samarbeidsparetnarar: 

Vår vanlege prosedyre er slik: 


Ho/han som skal intervjuast - Forteljaren - får avtalen i forkant. 
Når me møtest, snakkar me kjapt gjennom avtalen, og viss alt er OK signerar me avtalen i to eks, eit til kvar av oss. 

Me gjennomfører intervjuet. Det bior lagt i Dropbox - og Forteljaren kan få ein link slik at ho/han kan sjå råopptaket. Dei kan og lasta det ned om dei vil. 

Viss me har midler til det, lagar me eit dokumentasjonsark om opptaket. Det består av ein logg med tidskodar - altså eit oversyn over innhaldet i samtalen med informasjon om kor forteljaren kan finna kvar sekvens - og eit tekst samandrag. 
Forteljaren får tilsendt begge deler så snart dei er ferdige. 

Me lagar ein publiseringsversjon av opptaket. Normalt er den lik opptaksversjonen, utan slikt tørrsnakk som det alltid blir i start og mot slutten. Men VISS opptaket inneheld noko som bryt med god presseetikk eller norsk lov, så  tar me det bort. 

Så lagar me ei nettside. Der vil me legga tekstsamandrqaget, loggen og videofila med passord. Forteljaren får passordet - og ingen andre. Så er det forteljaren som bestemmer om og når passordet kian fjernast. 

Til sist blir videofil, innhaldslogg, tekstsamandrag og den siognerte avtalen levert inn til eit offentleg arkiv for langtidslagring. Vanlegvis blir det Norsk Folkemuseums innsamlingsverktøy for munnleg historie - www.minner.no  pluss eit lokalt museum eller akriv.

Og der vil det ligga i tusen år :-) 

5. juni 2018 - Bjørn Enes 


Avtalar:


Memoar har som hovudprinsipp at forteljarane - dei som blir intervjua - har opphavsretten til intervjuopptaket, saman med intervjuaren. 

Memoar oppmodar alle til å dela sine forteljingar - det vil i praksis seia 
a) å avlevera dei til eit museum eller eit offentleg arkiv for at folk i framtida skal ha tilgang til dei, og 
b) å publisera dei på internett, for at også folk i nåtida skal kunne sjå/høyra dei. 

Alle som vert intervjua av Memoar er velkomne til å publisera forteljingane sine på ei av undersidene til www.memoar.no.  

Kvar gong Memoar lagar eit intervju, ber me om ein skriftleg avtale med forteljaren. Vårt avtaleforslag i denne serien ser du nedanfor her: 
(Klikk på bildet for lesbar versjon)

Abdi Getamesay

lagt inn 13. okt. 2019, 01:50 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:50 ]

Då dette intervjuet vart gjort, var Adigani Getamesay nitten år gamal. Han rekna seg alt å vera langt forbi startfasen i si kunstnariske utvikling, for han begynte svært tidleg. Han skreiv sin fyrste tekst alt som niåring. Det var ei heftig gangsterforteljing. Han hadde fått husarrest, og sat inne og skreiv på mobiltelefonen. I dag ler han av innhaldet i teksten – men på same tid ser han på teksten som viktig. Det var fyrste gong han kjende at han meistra leiken med ord, med rytme og rim og flyt og lyden av orda.

Han har to morsmål: Somalisk og norsk. Han er fødd i Noreg, men heime har dei alltid snakka somalisk. Mor hans snakkar flytande både somalisk, norsk, etiopisk, arabisk og engelsk, så han er vand med stort språkleg mangfald. Då han gjekk i tredje klasse, var bror hans i England og prøvespelte for fleire fotballklubbar. Han forsto at det var viktig å læra engelsk, og satte igang å læra veslebroren. «På skulen fekk me i lekse å lesa i femten minutt – så krevde bror min at eg skulle lesa tretti minutt engelsk i tillegg....»

Då han begynte å meistra engelsken, vart det moro. Og då dei begynte med engelsk på skulen, låg han langt framfor dei andre. Dei fyrste tekstane hans var alltid på engelsk.

Fyrst då han var seksten tok han til å skriva på norsk. «Født i djevelens felle» var fyrste tekst. Den vart også til i ein konfliktfylt situasjon, han hadde rømt heimefrå. Ikkje så langt – berre til studio på Kulturhuset på Torshov.

«Nokre gonger kjem berre tekstane av seg sjølv» seier han. Det hende med denne teksten. Fyrst då han var ferdig, gjekk det opp for han at han hadde skrive på norsk.

Abdigani har svært mange erfaringar å dela om kunstnariske prosessar. Musikken er svært viktig for han. Fyrst og fremst er han tekstforfattar og vokalist. Men han brukar mykje tid på å søka etter beats (musikk) på YouTube. Nokre gonger finn han musikk som passar med tekstar han har skrive – andre gonger vert han inspirert til å skriv for musikk han finn. Han lagar litt musikk også, men Ham karakteriserar seg som ein lærling når det gjeld å produsera.

«Musikk gjer ein forskjell. Eg har sett det», seier han. Då tenkjer han ikkje berre kunstnarisk, men også samfunnsmessig. Han fortel særskilt om korleis han gjer når han held kurs i rapping på Tøyen Bibliotek, om korleis grupper av born og ungdomar som tidlegare har mobba kvarandre kan bli sveisa saman av å jobba med å utvikla og tolka kvarandre sine tekstar.

Også i større samanhengar meiner han at musikk kan gjera ein forskjell. Han fortel inngåande om songen «Hard work is desires» –  både korleis han vart, til innhaldet i songen – og korleis han fungerer.

«Det kom ein gut bort til meg på biblioteket og spurde: Kva hender etter at du har vore i fengsel?» Den hendinga brukar han som eksempel på at ein song kan gjera ein forskjell. Han såg sjølv opp til artistar då han var på same alder. Det er svært vanleg å fokusera på negative eller uoppnåelege verdiar i hiphop-kulturen – han nemner piller, damer, dyre bilar – men musikk kan også virka til å læra unge menneske om kva som er sant og kva som er alvor.

Han fortel svært entusiastisk og interessant om biblioteket på Tøyen, kulturhuset på Torshov og om inkubatoren Tekstlab, alle tre viktige institusjonar som han har brukt aktivt i si utvikling.

«Jeg gikk inn i en periode – jeg var down. Jeg gikk til en som heter Harry på kulturhuset...» I den samtalen oppsto et nytt sprang i utviklinga hans: «Poff! Jeg vil ha et band!»

Og så sto det plutselig et band der. Nå arbeider han entusiastisk for å få hele bandet til å fungere slik at det kan videreformidle de følelsene og den skapergleden som en tekst har begynt med. Første mål var å gjøre det sterkt i Ungdommens Kulturmønstring 2018. Det neste ville være å lage en heftig musikkvideo.

Og lenger fram?

«Jeg skal bli rørlegger. Hip-hop-rørlegger».

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo den 13. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes. Videoen er inntil vidare sperra med passord. Spørsmål om passorden må rettast til Agdigani Getamesay.  

Abdigani Getamesay:


Stikkord om innhaldet i intervjuet:
(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar(h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/290883867#t=1h2m20s )

00:00:00 Navn
00:33:00 Begynte å skrive da jeg var ni år
00:56:00 Som kunstner er jeg over startfasen
01:13:00 Musikk – ikke bare lyrikk, men rytmikk og sound og vibe
01:36:00 Som å være en unge i en godteributikk...
01:56:00 Den første teksten handla om å være gangster
02:20:00 Jeg hadde fått husarrest – derfor skrev jeg – på mobiltelefon
03:07:00 Da ble jeg interessert i artister som har noe å si – det inspirerte
03:30:00 Ordforråd – rytme – flyten – lydene – å leke med ord

Mestringsfølelse – fikk ikke sove
04:30:00 Så begynte jeg på norsk for tre år siden

«Født i djevelens felle» var første norske tekst
05:20:00 Jeg stakk hjemmefra på den tida – dro på studio
05:58:00 Noen ganger kommer bare teksten – det skjedde den gangen
06:20:00 Sia har jeg spilt den inn med band på ulike måter
07:25:00 Tekst og musikken er som høna og egget -
07:55:00 Når du blir engasjert blir du bare sugd inn i det -
08:26:00 Du sitter på YouTube og scroller gjennom beats -
09:11:00 Når du blir sugd inn blir du så mye mer effektiv -
09:55:00 Det er som et puslespill – og så kommer det perfekte Mona Lisa-bildet
10:09:00 Når du ikke er i den musikalske sonen blir det mer som et matteastykke
10:36:00 Som rapper gir det stolthet å være kompleks i lyrikken

- jo flere rim i en bar, jo smoothere
11:25:00 Det er ikke så mange som får det med seg – kanskje noen vil høre på meg som vi hører på de store
12:05:00 Noen ganger er du i den ene sonen, noen ganger i den andre
12:52:00 En beat er alt du hører i en rap – alle detaljene før du skriver
14:15:00 Jeg har forsøkt å lage beaten sjøl
15:00:00 Jeg var ikke motivert – skulle bare bli kjent med programmet

Men så fikk jeg en heftig joypad av mamma – (Ableton Push)
16:12:00 Jeg er lærling innafor produsering
17:16:00 Jobber du sammen med venner?
17:30:00 «Du er dine venner» - vennekretsen oppstår av dine interesser
18:02:00 En kar jobber jeg alltid med – han heter Elias. Vi er nesten en duo
18:48:00 Det er veldig gøy å sitte i studio med en som spør
19:10:00 Studio: Jeg slipper meg løs der
19:55:00 Jeg bor like ved kulturhuset på Torshov
20:33:00 Jeg har aldri hatt problemer med å vise fram det jeg lager
20:52:00 Morsmålet mitt er somalisk. Det snakker vi hjemme

Mamma kan norsk, engelsk, etiopisk og arabisk
21:35:00 Jeg er født i Norge – det er delvis morsmålet mitt

Engelsk: Jeg ble motivert av broren min. Han prøvespilte i engelsk fotball.
22:39:00 han forsto at han måtte kunne engelsk. Han motiverte meg
23:30:00 Vi hadde ukeplan på skolen - «les 15 minutter» - så forlangte min bror 30 minutter engelsk i tillegg....
24:17:00 Men da jeg begynte å forstå, ble det gøy
24:47:00 Vi er i en moderne verden – ofte er det på engelsk
25:20:00 Hvis jeg hører et nytt ord, må jeg søke det opp.
26:10:00 Jeg liker utfordringer -
26:33:00 Kan jeg banne og se i kamera?
26:55:00 Jeg likte ikke norsk musikk på den tida – men jeg hadde ikk hørt noe særlig


28:10:00 I dag finnes det norsk rap overalt – og R&B -
28:48:00 Broren min hadde en telefon som du kjippa opp – jeg likte Carpe Diem og Glassskår
29:35:00 Jeg så opp til artistene – rikdom, erfaring – filmerne
29:59:00 Den første teksten var ikke realistisk i det hele tatt – men jeg elsker den
30:52:00 Flere språk gir en fordel – visse ting kan ikke direkte oversettes
31:24:00 Det er visse ord med dobbeltbetydning på somalisk som rimer på norske ord...
32:02:00 Det har gitt meg muligheten til å tenkle litt mer fritt
32:25:00 Alt henger sammen – som de gamle tegneoppgavene
33:14:00 Alt som skjer er at du har en bar og du skal fylle den og det skal høres bra ut
33:40:00 Det har inspirert meg til å blande alle språka -
34:22:00 Jeg har hørt en teori – Jo flere steder du er i fra, dess mer øker omkretsen av tilskuerskaren
35:06:00 Den største fordelen jeg har er tid. Fordi jeg ble interessert så tidlig

- det er som å løpe etter halen ....
35:55:00 i den ene teksten – (tekstutgreiing)
36:40:00 «Håndverket mitt har vært rustfritt»
38:07:00 Metaforen om å drepe med en sang -
39:04:00 La oss si at vi spiller Call of duty – like før du kan ta meg, dreper jeg deg. Så må du starte forfra -
41:00:00 Slik er det også i musikken. Det er som et spill – du må tenke
41:30:00 Og så er det å balansere ditt personlige liv og ditt hobbyliv – som Enimelm
42:35:00 Det er fascinerende å skape karakterer og leve gjennom dem
43:25:00 Produsenten spør: Hva er målet med sangen? Hvis jeg vil treffe alle -
43:20:00 Jeg har blitt mer bevisst på lyrikken – jeg kan tune inn på ulike publikum
44:40:00 In the end of the day kan du nå alle – men du kan også begrense deg
45:14:00 Det kuleste da jeg var i tredje var Lil Waynes «Lollipop»

Det er en haug med lykketroll i industrien nå ...
46:35:00 Du kan velge alle eller et spesielt audience
47:20:00 Språket mitt treffer mest min egen aldersgruppe
48:20:00 Hvis jeg skriver en tekst om Ramadan, vil jeg jo begrense målgruppa
49:05:00 Å skrive om følelser om Ramadan kan jo kommunisere noe annet?
49:44:00 Jeg feirer ikke jul, men synes juleasanger er magisk
50:30:00 Når en tekst er om noe du har opplevd, kan andre relatere seg til det – det er åpent, du er invitert
51:34:00 Sangen «Hard work is desires»: Å «grinde» noe betyr å jobbe for noe – grave etter gull for eksempel -
52:55:00 Jeg følte at jeg hadde tatt et trappetrinn opp -
53:40:00 Mange distraherende ting som kan få meg til å spore av
54:30:00 I det andre verset går jeg på skolesystemet og fordommer -
55:10:00 Det er en a cappella – jeg skulle framføre på Tekstlab -
56:20:00 Jeg begynte før jeg kom på scenen. Lyrikken var alt de hadde – jeg var ikke der -
56:57:00 Er du ung, er det lett å synge med. Voksne kan knipse -
57:45:00 Plutselig sier jeg stopp – da våkner de og jeg begynner med noe helt annet

Den delen vil jeg at du skal høre...... (Går gjennom teksten)
59:55:00 Ofte i rap er det negative metoder – fordommer er hovedårsaken
en time
00:15:00 Du vil få noe til – men du må ha gullhår i ræva for å få det til -

What you desire compared to what you've got
01:10:00 Det fikk meg til å reflektere – f.eks industrien her i forhold til usa

Jeg kjenner haugevis av folk som har en drøm – det er litt skummelt
02:20:00 Det skumleste jeg vet om er en død drøm
02:50:00 Første gang jeg presenterte sangen holdt jeg på å le meg i hjel
03:32:00 Hvis du er scared – se rett over hodene på publikum ....
04:35:00 For deg er det gajmmelt stoff – men for publikum helt nytt?
05:38:00 Har du sett en person som dør på sykehuset – og så ser du sjela stiger opp – slik skjer det på scenen også noen ganger
06:40:00 Hvis du lager en lang sang, og likevel alltid finner fram i teksten – da har du kontroll på sangen
07:35:00 Når jeg går på scenen har jeg øvd så lenge – når tekste først sitter -

Jeg går og øver på vei hjem fra studio midt på natta -----
08:30:00 Det handler om å ha det gøy – det er det musikken handler om

Jeg beveger meg mye – liker trådløse mikker
09:20:00 Jeg er en forteller – og når jeg forteller, blir du fanga
10:12:00 Hvis jeg ikke er så trygg på teksten, må jeg konsentrere meg mer
10:36:00 Mange undervurderer hvor myte artister bruker av tid og penger
11:13:00 Biblo Tøyen – kuleste sted – jeg opptrådde med «Født i djevelens felle»
12:29:00 UKM – skulle ha treff på jobben min – Wow Det er kids – jeg kunne ikke banne ....
13:10:00 To jobber – restaurant og biblioteket -
13:40:00 Responsen var unik – alle filma – hver gang jeg er på jobb, spiller de den av
14:20:00 Smart musikk – som har hjulpet folk – at du gjør en forskjell
15:10:00 Hiphop og rap handler ofte om piller og damer og kule biler -

Viss det er det kuleste – hva blir resultatet?
16:16:00 Det var deilig å se en sang som opplyste dem om livet...
16:59:00 Mange av de barna har potensiale – det er det jeg liker med biblo
18:10:00 Det kom en og spurte «Hva skjer etter du har vært i fengsel?» Jeg forklarte -
19:50:00 De må skjønne alvoret – musikk kan gjøre en forskjell
20:50:00 Rap-kurs: Musikk kan gjøre slutt på mobbing – jeg har sett det
21:54:00 Når du er ung har du ikke så stort ordforråd – mange synonymer på norsk
22:40:00 En skriver – de andre skal tolke – klarer de det ikke, skal de eldre få hjelp
23:15:00 Når de går ut henger de sammen – musikk gjør en forskjell
24:08:00 Jeg vil på skole – jeg vil bli rørlegger – men håper på å vinne UKM først
24:40:00 Jeg gikk inn i en periode – jeg var down, Jeg gikk til en som heter Harry på Kulturhuset -
26:00:00 Jeg vil ha band – og der kom jeg og det sto et band der
26:40:00 Planen med bandet – originalutgaven
27:20:00 Og så vil jeg ekspandere -
27:46:00 Målet er å få fram følelsene fra da jeg skrev med hele bandt – å lage en heftig musikkvideo
28:29:00 Jeg tar musikken ganske seriøst – det er det jeg vil
29:16:00 En hiphoprørlegger


Mariko Miyata Jancey

lagt inn 13. okt. 2019, 01:44 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:46 ]

Då dette intervjuet vart laga, hadde Mariko relativt nyleg kome attende til kunstlivet sitt etter fire år med fødslar og småbarnsliv. Det var utfprdrande på mange vis – tradisjonane innan dansekunsten er å venta med å få barn. Men mykje er i endring – også sjølve estetikken. Den unge, veltrente kroppen er sjølvsagt framleis viktig. Men andre ting vert også oppfatta som vakre. Og det vakre er heller ikkje lenger det einaste. Det vert også oppfordra til at dansarar skal halda på lengre, og det er fleire eldre dansarar nå.

For meg vart det eit feministisk prosjekt å kunne kombinera barn med kunst.

Vegen hennar inn i dansekunsten tok til med faget bevegelsesforming på vidaregåande skule. Det gav meirsmak. Ho tok eit år på ein Bibelskule i Ålesund der dans var eit av linjevala. Seinare fylgde ho eit intensivkurs på Schous Kulturskole og ein barchelorgrad i dans på Norges Dansehøyskole.

Ho opplevde at ho måtte gjera eit vegval mellom å satsa på utøvande eller skapande kunst, og då gjekk ho for det skapande. Sjølv om grensene ikkje lenger er så tydelege: Tradisjonelt var ein dansar ein teknisk dyktig reidskap for koreografen. I dag vektlegg fleire utdanningsinstitusjonar at også utøvinga er skapande kunst. Ho meiner at det skjedde ei viktig nyorientering innan samtidsdansen rundt 1970, og mykje av det som skjer i dag kan skrivast tilbake til det.

Ho reflekterar rundt tilhøvet mellom kunstnar og publikum og «trekanten» kunstnar – verk – publikum. For henne sjølv har det blitt viktig å kombinera tekst og dans. Tekst kommuniserar ofte klarare enn dansen, rett og slett av di det er enklare å dela det som står mellom linjene i ein tekst. Men det er på same vis når det gjeld dans. Ho brukar omgrepet «kinestetisk sansing» som ein del av kommunikasjonen mellom dansar og publikum. Den levde erfaringa har sett kroppslege spor både hos dansar og publikum, og når kommunikasjonen fungerer godt kan dette bli ein slik deling eller utveksling.

Ho har veldig store planar for framtida. Sjølv om ho har stor interesse for barn, vil ho ikkje satsa på barnekunst/kunst for barn. Interessene går meir i retning større og gjerne langvarige prosjekt. Ho er inne i ein periode der ho opplever ein veldig drive:

«Når me møtest att kjem me til å ha veldig mykje å snakka om!» slutta ho.

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo. Intervjuar var Bjørn Enes. Han har også gjort dokumentasjonsarbeidet. 


Mariko Miyata Jancey:


00:00:00 Utdanna danser – oppvokst i Asker
00:55:00 Jobber både litterært og som utøver
01:30:00 Alltid vært glad i å danse. Begynte med bevegelsesforming på VGS
02:30:00 Kom inn på Norges Dansehøyskole da jeg var 20
03:00:00 Gikk på bibelskole med danselinje i Ålesund, deretter intensivkurs på Schous Kulturskole
04:40:00 Barhelor samtidsdans på Høyskolen – ville ikke prioritere studio så høyt som jeg måtte
06:05:00 Så bestemte jeg meg for at jeg ville jobbe mer skapende –
07:05:00 teknikk og nyskaping?
07:20:00 Klassisk dans har et vokabular som jeg er glad for å mestre -

Teknikk er kunnskap om rom og tid og form -
08:45:00 I den parallelle skrivepraksisen – all kunnskap kan mates inn til noe skapende
09:25:00 Enkelte utdanningsinstitusjoner tenker at f.eks. dans er skapende kunst

mens tidligere var danseren mer et verktøy for koreografen
11:10:00 Som balansen mellom øving og framføring i musikken?
11:20:00 Det er nok ulike kunstsyn -
13:10:00 Alle kan gjøre noe spennende med kroppen din – men vanskelig å gjenta det
14:15:00 fire år har jeg vært hjemme med barn – utfrodrende å komme tilbake

Intervjuarens dansehistorie – ble inspriasjonen viktigere enn teknikken?
17:24:00 Mye kunst er teoretisk forankra – usikker
18:30:00 Det skjedde mye i samtidsdans rundt 1970
19:44:00 Teknikk mot inspriasjon – mye blir på en annen måte
21:00:00 Utrulig spennende – å bruke hele kroppen og hele sanseerfaringen -
24:30:00 Publikum og utøver?
25:10:00 En dyktig utøver – er man full til stede kan det bli en slags utveksling
26:13:00 Mye teater er interaktivt nå – det er en vind som går å dra inn publikum
27:55:00 Kinestetisk – muskelsansing eller muskelminnet som man har – også i overført betydning .
29:00:00 Vanskelig å si hva det er
30:25:00 Når publikum følger med gjennom kroppslige minner ?
31:00:00 Den levde erfaringen er spennende med det kroppslige -
32:09:00 Dans kan ofte fortelle historier – men også ofte poetisk, ikke-narrativ
32:20:00 Mellom narrativene i eget liv er det veldig mye – ikke så lett å gripe fatt i
34:05:00 I tekst kan det «!mellom linjene» være lettere tilgjengelig enn i dans
36:10:00 Har kroppen et tydelig språk?
36:25:00 I samtidsdansen brukes påfallende ofte en ikke narrativ form – som i annen samtidskunst
39:48:00 Ja – det er mye smalere. Samtidig føles det ofte tilgjengelig

Noen ganger er der mange koder – samtidig føles det ofte
40:43:00 Kunstopplevelsen kan være like stor for en som mangler referanser – viktig å åpne seg
41:40:00 Budskap?
42:30:00 Det er ikke sikkert at publikum sitter igjen med det budskapet man ønsker
43:11:00 Noen ganger er det vanskelig å sette ord på -
04:15:00 Det handler om en slags åpenhet -
44:50:00 Hvis kunsnteren går en lang vei – må også publikum gå en vei?
45:10:00 En kontrakt mellom kunstner, verk og publikum. Spennende å høre om kunstnerens vei.
46:10:00 Kunsthøsyskolens forskingsprosjekter – går over lenger tid og deler underveis
47:00:00 Noen ganger ønsker jeg et pedagogisk dannelsesprosjekt

Knausgård snakker om å være åpen for inntrykk
48:48:00 Blande tekst og dans?
49:10:00 Min identitet er ikke danser. Det viktigste er uttrykket / oplevelsen, språklig og kroppslig
50:49:00 Som barn hadde jeg både forfatter- og skuespillerdrøm
51:40:00 Først i det siste har jeg forstått at mine rablerier er nødvendige for meg
52:16:00 Rableri er å skrive det som kommer der og da
53:20:00 Som regel skriver jeg på Mac – andre ganger med hånd

Sjelden avslutta fortellinger – mer steminger og de små tingene
54:30:00 Når jeg jobber med kroppen er det en fortelling - men jeg sier ikke den til publikum
57:20:00 Noen ganger er også det kroppslige som rablerier, som må formes
58:33:00 Det er ikke så rart når man er inni det ....

Dikte sjøl?
59:00:00 Publikum fikk beskjed om at oraklet danset Norges framtid
en time
01:00:20:00 I praksis – tekst i en danseforstilling
02:20:00 Jeg bruker ikke kropp og tekst en til en -
03:13:00 Teksten har nok vært lettere å forstå enn bevegelsen -

Gjennom kontraster kan jeg utvide teksten gjennom bevegelsen
04:50:00 Tekst er dominerende som kommunikasjonsform
06:10:00 Om siste forestilling – om å ønske å komme tilbake til kunsten etter å ha fått barn
07:30:00 har jeg rett til å leve som kunstner?
08:08:00 Publikum var på stoler ut over hele scenegulvet -
09:20:00 Jeg er interessert i transporten av pubikum
10:20:00 Vanskelig å beskrive med bevegelser - å få med publikum gjennom hele prosessen


13:38:00 Jeg leser teksten – og leker med de ulike tidssonene og bevegelsene i rommet
15:15:00 Nyutdanna danser og gravid vanskelig?

Ja – miljøet var positive, Den kroppslige erfaringen med graviditet er viktig
16:30:00 Jeg var en del plaga under graviditeten -
17:30:00 Jeg var nok embivalent – prosjektet mitt da handla over embivalensen
19:10:00 Mange dansere venter med å få barn
20:40:00 Jeg ville ha flere barn – å jobbe med kunst og ha barn ble et feministisk prosjekt for meg
22:15:00 Ofte er barn og kunst to separate verdener – dans og familieliv er ikke tema
23:35:00 Å skrive inn opplevelsen av graviditet og å være mor har vært viktig for meg
25:10:00 For noen koreografer kan det stemme at fokus er ungdomsfasen
25:45:00 Mange jobber mer konseptuelt og teoretisk – de tar for seg ting som er separert fra livet...
26:44:00 Den unge, trente kroppen er dyrket innenfor dansekunsten -

Men flere er eldre nå – og det pushes at folk skal danse lenger
28:20:00 Annen estetikk – både at andre ting er vakre og at det vakre ikke lenger er det eneste
29:35:00 Selv om jeg er interessert i barn, vil jeg ikke skape barnekunst som egen retning
31:40:00 Hvor er du om tjueår?

Da er barna voksne – jeg håper at jeg skriver og jobber med scenekunst

- med enda større klarhet i ting som nå er uhåndgripelige
33:52:00 Jeg har hatt mye falsk ydmykhet som jeg driver og skreller av meg
34:50:00 den driven jeg har – når vi møtes om tjue år har vi masse snakke om
01:35:41:00 SLUTT

Jasper Siverts

lagt inn 13. okt. 2019, 01:36 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:40 ]

«Eg forsøker å finna ut kven eg er» - slik opnar Jasper Siverts denne samtalen. Men den har ikkje pågått lenge, før det vert tydeleg at ambisjonane hans er ganske mykje større enn det. Han ser seg som ein del av ei rørsle som vil snu ei utvikling som han sjølv skriv tilbake til 1970, då den nyliberalistiske bylgja vart utløyst av den økonomiske krisa i New York, og åtte bankemenn tok over styringa.

Då starta ei utvikling i retning stadig meir individualisering – både av livet sjølv, økonomien og ikkje minst av kunsten. Makta vart usynleg og abstrakt, forbrukarsamfunnet slo gjennom for alvor – og kunsten sitt dominerande prosjekt vart å uttrykka seg sjølv. Dette var frigjerande i forhold til tidlegare autoritære strukturar. Men i dag er det snudd til noko negativt:

«Kunsten enda opp med å mata dei strukturane han kritiserte»

Dette historiesynet har fått mange konsekvensar for Jasper Siverts. Han er veldig på vakt mot å stivna. Endring eller redefinering er ei konstant utfordring for ein kunstnar. I dag er det motkulturelt å gå inn for ein ny kollektivisme. Men det er slett ikkje sikkert at det vil vera slik om tjue år – då kan det vera like konservativt å som det er å uttrykka seg sjølv i dag.

Då intervjuet vart gjort, rekna hen seg ferdig med verket «On the subject of tattoos». (Han var i full gang med oppfylgjaren som skulle lanserast under Tekstlab-festivalen «Scratch» i oktober 2018). Det er (var) ein performance som inneheldt dans («bevegelse»), tekst, lyd, video og installasjon. Hovuddelen av lydbiletet var lyden frå ein tatoveringspenn. Det same motivet var og til stade i videoane. Teksten var eit utdrag frå boka «The power of myth» frå 1988, utskrift av ein serie radiosamtalar mellom litteraturprofessoren Joseph Campbell og journalisten Bill Moyers.

Det aspektet Jasper Siverts har merka seg særskilt hos Campbell er det synet at individualiseringa og fragmenteringa av det postmoderne samfunnet også har ført til avmytologisering, i den forstand at dei kollektive mytene som har vore med på å halda samfunn og kultur saman, er eller er i ferd med å bli borte. Tatoveringskulturen er eit godt døme: I gamle stammekulturar (så vel som i norsk sjøfartskultur) var tatovering kollektive identitetsmarkørar. Dei viste kor du høyrde til. I dag markerar ei tatovering individuell indentitet. Det var dette han tok opp i «On the subject of tattoos»

Som son av ein biletkunstnar har han langt på veg vakse inn i kunst-prosessar. Han hadde mykje uro i kroppen som barn, og det var mor som meinte at ballett måtte vera det rette for han. Ganske snart vart han samd i det – men så starta endringsprosessane. Han utvida repertoaret til nysirkus, og gjorde strålande forestillingar som trapeskunstnar i UKM . Seinare begynte han med samtidsdans, og så kom han i kontakt med Tekstlab.

«Det forsto eg at eg også kunne laga ting sjølv». Han fortel ganske detaljert om prosessane med intuitiv tekst og vidare bearbeiding til nye verk, om blanding av kunstformer og om tilhøvet mellom publikum og kunstnar. Han har vakse inn i delingskulturen – men han ser også mange problem med den. Som han ser paradokset i den endringsrørsla han definerar seg sjølv inn i: For å endra kunstens rolle i meir kollektivistisk retning, må han gå sine eigne vegar.

Opptaket vart gjort i på Sentralen den 14. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes 


Jasper Siverts:

Stikkord om innhaldet i intervjuet: 

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar (h) minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/293325284#t=53m195s)


00:00:00 Jeg prøver å finne ut hvem jeg er 
00:55:00 Jeg begynte med balett og  nysirkus og har beveget meg derifra mot kunsten  
01:29:00 Først – jeg ville ha noe å gjøre. Eller: Mamma ville. Jeg hadde uro i kroppen.
02:00:00 Utgangspunktet var fysisk - å manifestere uro og rastløshet 
02:40:00 Jeg ville alltid skille meg litt ut 
03:30:00 Jo – jeg liker lagspill - men jeg trengte noe annet 
04:12:00 For mye teknikk i balett og klassisk – jeg gikk over til samtidsdans 
04:50:00 Spenning mellom å terpe på teknikk og skape nytt?
05:20:00 Jeg ville skape bevegelsene selv. Men må ikke være historieløs  
06:20:00 UKM – framføring med en Sara Nybø (Bambou - UKM-tv)
07:04:00 Lærte mye i ny-sirkus. Men jobber med andre ting nå
08:00:00 Det har gitt meg et bevisst forhold til kroppen. Men jeg måtte videre
09:29:00 Kroppen er et instrument – andre instrumenter er forlengelser av kroppen
10:12:00 Alt koker ned til kroppen i rom
10:38:00 Jeg begynte å danse friere – hadde Hanna Mjåvatn som lærer
11:25:00 Jeg ble introdusert for Tekstlab – da forsto jeg at jeg kunne lage noe selv
12:15:00 Til syvende og sist handler det om praksis
13:00:00 Først mye tekstarbeid – instant writing – automatskjrift – intuitiv skriving
13:48:00 Etterpå analyserte jeg det jeg hadde skrevet – bl.a. For å finne ting å bruke
14:10:00 Ble du overraska over deg sjøl? -- Ja på mange måter
14:40:00 Intuisjon handler om det mer spontane og ikke gjennomtenkte
15:20:00 Det var litt skummelt – jeg brukte kroppen og språket på en helt annen måte
17:20:00 Jeg har alltid vært selvdrevet – og så begynte jeg å kombinere interessefelt
18:40:00 Den teksten jeg jobba med var bevegelse – et nytt tekstbegrep
19:30:00 Skapt intuitivt og så jobba vidare med?
19:40:00 Jeg forsøkte å finne bevegelser – henta ofte inn materiale fra videoer og bilder
21:00:00 Det intuitive er individuelt – men jeg er mer interessert i eksisterende materiale
21:55:00 Føst var det oppdagelsen – oj, jeg kan skape – så måtte jeg jobbe med rammene
23:10:00 Til nå har jeg bare skapt soloverk. I framtida vil jeg jobbe mer kollektivt
24:17:00 Jeg har alltid vært mer interessert i kollektivistisk strev
25:05:00 Jeg ønsker både å arbeide kollektivt og å drive individuelt skapende arbeid

(Om å arbeide kollektivt gjennom YouTube og andre sosiale media)
27:30:00 Jeg skal begynne på utdanning som billedkunstner

Jeg er interessert i ulike kunstformer – dans, performance, billedkunst og annet
28:45:00 Vanskelig å finne rom for det jeg driver med på norske utdanningsinstitusjoner

De mangler kritisk diskurs rundt det de holder på med
29:55:00 Jeg jobber på tvers av formater – både i gallerirom og scenerom

Performance er å stille ut bevegelse – sammen med foto, video og installasjoner
30:55:00 Jeg ønsker å jobbe med en ongoing action overtid – ikkelinjær
31:50:00 Publikum behøver ikke sitte fra start til slutt -
32:20:00 Rådende historiesyn er lineært. Jeg jobber med repetisjoner og det sykliske
33:40:00 Narrativitet er en av de fundamentale sltrukturene i samfunnets arkitektur

Mine verk er samlinger av små fortellinger som kan utgjøre en større fortelling
34:39:00 Hva er en Ikke linjær fortelling?
34:54:00 Ikke-didaktisk narrativitet som konfronterer deg med verket og med deg selv

Som et smørgåsbord? En annen måte å være publiikumj på?
35:55:00 Scenerommet er et slags galleri - der publikum blir en aktiv del av rommet

Kan du se en forhistorie til dette?
37:15:00 Min mor er billedkunstner – jeg har alltid sett hennes måte å arbeide på
38:03:00 Denne forkunnskapen kunne brukes – sammen med min egen skaperlyst

Er du påvirka av den moderne delingskulturen?
39:30:00 Jeg er vokst inn i delingskulturen. Men vanskelig å jobbe med kroppen over nett
40:19:00 Internett individualiserer det kollektive og globale. Jeg jobber med det motsatte
41:12:00 Samtale, kropp i rom og fysisk samarbeid er mer i samsvar med min måte

Produktet er fysisk og praktisk
42:00:00 Men måten å utvikle interaktiviteten – hvorfor kommer slike tanker akkurat nå?
43:00:00 Da jeg starta kom disse tingene intuitivt – etter hvert ble jeg mer bevisst -

Ser du sammenhenger mellom kunst og politikk?
44:16:00 Politikk er en del av meningen med det jeg gjør -
45:00:00 Jeg ønsker å skape noe med betydning som kan forandre samfunnet
46:25:00 Problematisk – mange av verkene mine er også del av en metasamtale -

Jeg trekker inn politisk aktivisme
47:20:00 Kunst handler ofte om å uttrykke seg selv. Den mater strukturene den kritiserer.

Jeg ønsker å diskutere hvorfor kunsten ble individualisert
48:50:00 NewYork - konkurs 1970. Åtte bankmenn tok over. Nyliberalismen slo gjennom.

Da starta fremmedgjøring av forholdet mellom kunst og makt – makt ble abstrakt
50:00:00 Kunstnerne begynte å uttrykke seg selv – samtidig slo forbrukersamfunnet gjennom

Patti Smith – og så kom bølgene av individualisert politikk - «not my president»
51:20:00 På mange måter var det frigjørende fra tidligere autoritære strukturer -

men nå har det gått over til noe mer negativt
52:00:00 Kunsten må redefinere seg selv, forandring er fundamentalt aspekt av tilværelsen
52:40:00 Motkulturelt i dag – men ikke om noen år – jeg må forandre meg som kunstner
53:15:00 Jeg er også opptatt av narrativitet. Individualiserte liv korrumperer mytene


54:00:00 I 1985 kom Joseph Campbells bok «The power of myth»
55:09:00 Mangelen på kollektive myter fører til en opløsning av sammenheng og kontekst
56:30:00 Jeg approprierer dette materialet, oppløser det i mikronarrativer og bruker det
57:20:00 Bygge nye kollektive myter?
58:00:00 Noen av mine verk kan være forsøk på å lage nye kollektive myter
59:05:00 Men samtidig vokser det fram nye subkulturmyter?

Samler subkulturer – men er nesten krigerske mot det kollektive?


00:20:00 Mange slike subkulturmyter – men de er også dirigerte mot enkeltmennesket -

F.eks. Velferdsstaten – den er også orientert mot en individualistisk levemåte
01:50:00 Menneskeretter også – ikke alle definerer «frihet» som individets autonomi
02:30:00 Dette er en lang bevegelse helt fra rennessansen?
03:15:00 Jeg vil i alle fall forsøke å ta opp disse endringene –
04:17:00 «On the subject of tattoos» - om endring av tatoveringer fra kollektive til

individuelle identitetsmarkører.
06:20:00 Form: Bevegelse, tekst og video i sceneformat. Tekster av Campbell
07:50:00 En anmelder kalte det «internettestetikk» - mange element

(Dialog om verket)
12:04:00 Jeg ser ikke tida i scenerommet som linjær

Repetitivt – rtualisert – annen tid / dypere tid – tida kommer lag på lag
13:00:00 Du – lang prosess, mens for publikum blir det «one take»?
14:00:00 Det er vanskelig å vite hvordan det blir oppfatta ....jeg er avhengig av en mentor
15:08:00 Jeg har også to videoer i verket – lydbildet er tatoveringslyden
16:09:00 Jeg bruker ofte papir – i dette verket er det papir som brettes
17:15:00 Spenningen mellom de ulike brettene skaper et hint om det tredimensjonale
18:20:00 Det var en tradisjonell forestilling – nå kan jeg gå videre
19:00:00 Nå holder jeg på med en forlengelse – arbeidstittel er «Loose connection»

Den handler mer generelt om postnarrativitet
20:10:00 Ikke lenger bare ett symptom, men flere - jeg ønsker å få med hele bildet
20:40:00 Mye av mitt prosjekt handler jo om å se konteksten og det større bildet

Ditt prosjekt er den store fortellinga?
21:40:00 Jeg bruker fragmeteringens estetikk for å jobbe fot det motsatte

Gjennom repetisjoner ønsket jeg å få fram et større bilde

Det er veldig amisiøst og kanskje litt naivt -
23:00:00 Det er de som har den trangen til å være annerledes som skaper det nye?
24:18:00 Den trangen er også vanskelig, siden jeg jobber for det kollektive.

Jeg sliter med noe der – for å skape noe kollektivt, må jeg være annerledes
1:25:30:00 SLUTT

Ornilia Percia Ubisse

lagt inn 13. okt. 2019, 01:30 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:34 ]

Ornilia Percia Fernando Ubisse (1990) kjem frå Mosambik, men er utdanna samtidsdansar ved Norges Dansehøgskole. Ho er medlem av Frikar og har også sin eigen koreografipraksis i dansekompaniet Kronos. Ho har vore med i prosjektet Tekstlab sidan 2016.

I dette intervjuet fortel ho fyrst om oppveksten sin, i Maputo, Mosambique og i mormors landsby Magude, 150 km nord for hovudstaden. Der var ho ofte i oppveksten. Landsbyen var svært forskjellig frå byen – som om tida hadde stått stille der. Det har på mange måtar gitt henne ein personleg nærkontakt med større deler av historia enn den ho sjølv har levd.

Ho fortel mykje og svært engasjerande om mor si, som var den einaste av sju syskjen som reiste til Maputo og fekk utdanning. Men mor har hatt kulturen frå bygda med seg heile livet, og då ho fekk born, bar ho dei på ryggen medan ho dansa og song, slik dei gjorde i Magude, enten dei arbeidde eller var på fest. Ornilia trur sjølv at det må ha vore slik musikken og rytmikken vart kroppsleggjort i henne. Så sterkt at då ho som 11-åring fekk vite at det fanst ei danseutdanning i Maputo ville ho meir enn noko anna begynne der.

Mor og mormor støtta henne i det. Det gjorde ikkje far. Men han blei rett og slett lurt: I sju år fylgde jentungen den mest avanserte danseutdanninga i Mosambique. Kvar ettermiddag og kveld gjekk ho dit etter vanleg skule. Til far sa ho at ho dreiv med tennis. Når han var heime, venta mor med tennisklede utafor huset slik at ho kunne skifte før ho gjekk inn.

Ho fortel spennande om møtet mellom mosambiqu'isk og internasjonal kunsttradisjon under denne utdanninga. Ho hadde ein svært streng russisk lærar i klassisk ballett. Det gav henne ei teknisk sikkerheit og god meistring av det ho kallar det klassiske «dansevokabularet».

Då ho var 16 vart ho plukka ut til eit utvekslingsprogram som mellom anna resulterte i at ho fekk seg ein kjærast i Noreg. Det var vanskeleg og ikkje minst dyrt å ha eit slikt langdistanseforhold, så då ho var ferdig med utdanning og ein spennande jobb ho hadde i Maputo, sa ho ja til eit engasjement i Noreg. Og sia har ho blitt verande. Fyrst som lærar på Kulturskulen og Vågsbygd VGS i Kristiansand. Så vart ho tatt opp som student ved Norges Dansehøyskole.

Der vart ho medviten nokre grunnleggande ulikskapar mellom sitt eige og det gjengs norske dansevokabularet: «Når dei skulle dansa noko lett, retta dei rørslene oppover – medan eg heilt spontant sokk saman, som ved ei lette...».

Dette vart ei viktig oppdaging av «ei lita jente inni meg som er mi eiga kunstnariske stemme». Form og teknikk er «berre» form og teknikk – kunst er å bruka dei til å formidla det denne vesle jenta vil ha ut. Akkurat då intervjuet vart gjort, oppevde Ornilia ei slags krise i si utvikling der ho var blitt medviten om at vokabularet hennar mangla uttrykk som denne kunstnariske stemma hadde bruk for.

I siste del av intervjuet blir intervjuaren så engasjert at han gløymer rolla si. Samtalen blir meir enn diskusjon enn eit intervju, og hovudtema er Ornilia si mor og spørsmålet om ho er eit lukkeleg menneske.

Det kjem fram i samtalen at Ornilia aldri har vore hundre prosent ærleg i sine mange telefonar til mor i Maputo: Ho har fortalt masse om slikt som vil gjera mor glad, men lite om slikt som vil gjera mor fortvilt.

Mor – på si side – har nok alltid vore like uærleg. Det var ikkje mor, men mormor som fortalte kvifor mor har lange arr på ryggen.

Ho vart piska av dei portugisiske herrane som ho var hustenar hos. Audmjukingane og alle vonbrota sette seg fast i kroppen hennar. Og sjølv om ho aldri sa eit ord om at dei var mindre verd enn dei kvite, så vart denne tause kunnskapen overført til dottera – den var deler av forklaringa både på respekten for den strenge, russiske balettlæraren – og for krisa då ho oppdaga ulikskapane mellom norsk og mosambiqu'isk dansevokabular.

«Men eg har aldri nokon gong sett mor gråte. Uansett kva som har skjedd, har ho rista det av seg og sett seg ut vegar til å gå vidare».

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo den 13. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes.

Ornilia Percia Ubisse

Memoar beklagar manglande biletkvalitet i videoen.

Stikkord om innhaldet i intervjuet:

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.

Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar (h)  minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:

https://vimeo.com/292015622#t=1h4m45s)

Utskriftsvenleg stikkordsliste her 

00:37:00 Jeg hadde mange mennesker rundt meg bestandig -
01:30:00 Det var mye sang og dans – både i Maputo og i mormors landsby Magude
02:05:00 Hos mormor var det helt annerledes – rolig – som om tida hadde stoppa
02:40:00 Ingen hadde dårlig tid – vi sang og var med mormor og vaska klær
03:26:00 Dans har alltid vært integrert i vår kultur – mamma dansa med meg på ryggen
04:39:00 Jeg visste ikke at det fantes en balettskole i Maputo . Jeg var der fra 11
05:45:00 Mamma visste om det – men ikke pappa.
06:10:00 Mamma hjalp meg å snike meg på danseskolen
07:20:00 Jeg klarte å holde det hemmelig i alle de syv årene
07:51:00 Vi hadde klassisk ballett med en streng russisk lærer
08:55:00 Musikk og dans har alltid vært nøye sammenheng
09:22:00 Vi hadde også folkedans – fra forskjellige områder i Mosabique

Vi var 26 da vi begynte – da jeg gikk ut var vi syv
10:34:00 I Escola National de Dancaer den eksamen jeg hadde den høyeste i landet
11:05:00 Men de ser ikke på kunst som et ordentlig yrke i Mosambique
11:40:00 Da jeg var 16 ble jeg med i et utvekslingsprogram
12:30:00 Pappa trodde jeg drev med tennis – eller at jeg holdt på med lekser
13:25:00 Jeg gikik på vanlig skole om formiddagen og danseskole om ettermiddagen
14:26:00 Det var ikke hardt – jeg var bare så utrolig heldig som fikk sjansen
15:00:00 Jeg trengte å danse
15:30:00 De utenlandske l'ærerne var veldig strenge – vi lærte mye teknikk og anatomi
16:25:00 I Mosambique er det en holdning om at hvite mennesker er så mye flinkere enn oss

Det var en stor inspriasjon at de var der
18:10:00 en gigantisk prosess! Alt jeg lærte var å omforme bevegelse til kunst
19:00:00 Jeg ville ha gode karakterer – det var ei gave til mamma
19:29:00 Teknikk er viktig – så er der ei lita stemme inni hjerte som vil ut
20:20:00 Jeg har alltid visst om den, men ble bevisst da jeg kom hit. Her danset de annerledes
21:10:00 Jeg ble veldig usikker – alt var nytt og de danset rart.
21:50:00 Det går ikke å bruke så mye krefter på form. Jeg studerte folks valg
21:35:00 Jeg forsto at det var noe som gikk beyond bevegelsene -

(demonstreerer hva som var lett, melankolsk etc )
22:30:00 Da koreografen forklarte ideen bak en forestilling -
23:00:00 De fleste hadde bevegelser opp som lette – jegt hadde ned

Jeg hadde et mønster – når jeg iomproviserte fulgte jeg det
24:00:00 Helt fra jeg var liten har jeg hatt noe inni meg som bare var der
24:40:00 Viss jeg skal lage en dans om et spesielt tema kan jeg direct myself -
25:20:00 Jeg kan fortelle om min hstorie og min angst gjennom kunst
25:40:00 Det skjedde da jeg flytta hit – da ble jeg også litt eldre

Jeg kom hit gjennom utvekslingsprogrammet. Så fikk jeg norsk kjærest
26:40:00 Engasjement i Norge. Vi bodde i Kristiansand. Jeg jobba på Kulturskolen.
27:00:00 Så begynte jeg Norges Dansehøyskole
28:40:00 Det var på høyskolen jeg oppdaga at de dansa annerledes her

- slik oppdaga jeg at jeg hadde ei kunstnerisk stemme
29:45:00 Dans handler så mye om offer for meg – ofre meg selv for å få lov til å danse
30:10:00 Valg – velge bort jobb og kultur og varme og mamma -
30:50:00 Mine valg var alltid dans framfor andre ting eller mennesker .... jeg måtte ofre
32:05:00 Jeg gikk alltid hjem og ringte til mamma. Hun fikk meg alltid bra igjen
32:35:00 Ingen i min familie har drevet med kunst. Hun forsto ingenting – men sa så mye fint
33:08:00 Jeg hadde en lærer – Andreas Bjørneboe – han så min lidenskap for min form
33:57:00 Om Martha Grahams teknikk . jeg forsto den annerledes
34:50:00 Det er noe her som stemmer -
35:12:00 Jeg ville bare øve og øve
35:50:00 Jeg fikk alltid solooppgaver – (på høyskolen)
36:30:00 Hvis jeg virkelig brenner og bruker tid – får man resultater

Jeg ringte mamma – hun forsto ingenting men hun ble så stolt
37:45:00 - den lille Ornilia som er inni meg som freemdeles vil gi til mamma -
39:23:00 Jeg har alltid vært komfortabel med dans – når jeg danser er jeg hemme
40:35:00 Jeg starta Kronos dansekompani med åtte andre – nå vil jeg lage mitt eget
41:13:00 Første produksjon gikk veldig bra – fikk god respons
41:40:00 Men med tredje forestilling ble jeg usikker – jeg syntes jeg gjentok meg selv
42:48:00 Jeg begynte å savne noe nytt – det ble tungt
43:20:00 Jeg klarte ikke å bli fornøyd – jeg ble redd – det er bare det jeg kan...
44:06:00 Etter seks måneder sto jeg på samme sted – jeg aner ikke hva det er

Akkurat nå er jeg usikker på hva jeg har vært sden jeg var elleve år
45:06:00 Ærlighjeten som jeg og dansen har hatt er ikke der

Men det er ikke så uvanlg?
46:25:00 Jeg har aldri følt dette før – at jeg er ferdig med det jeg har vært til nå -
47:15:00 Jeg har jo oppdrag – men inni hjertet er det noe annet som jeg må
48:29:00 Noen ganger lager koreografen historien – selv om dansen er abstrakt

Men jeg må hele tida lage historien i mitt hode
49:19:00 Men når jeg lager det selv – da reiser jeg tilbake i tid og arbeider med minner.

Jeg forteller aldri hva det er – men hver eneste gang er det noe personlig
50:20:00 Hvis det er et soloprosjekt vil jeg st¨å foran folk og gi meg selv som en gave

Det må være ærlig
52:13:00 Akkurat nå handler det om sorg – Det er viktig å være ærlig – for da kjenner folk seg igjen

Men – kjenner du deg ærlig når du ikke deler historien bak?
54:10:00 Jeg - Ornilia - er ikke viktig på scenen – men den kunstneriske stemmen er viktig

Blir ikke sterkere hvis vi også får historien om mormor?
56:44:00 Men Orinilia som kunstner husker beste de vonde opplevelsene
57:15:00 Jeg lager alltid kunst som formidler de vanskelige tingene – derfor vil jeg distansere meg

Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg eller

Er di krise nå at den lille jenta inni deg hgolder på å bli ei voksen dame?
en time
00:15:00 Slik er det med nyhetene også – det er det vonde man husker
00:45:00 Jeg vet ikke hvorfor det er lettest å huske de stygge og vanskelige ting -

Noe drastisk som skjer som jeg ikke har valgt – det er relevant å skape kunst av

Alle har vel minner med skarpe kanter? Kunst er en samtale om sånne ting?
04:20:00 Kanskje det er det som er krisa
04:20:00 Kanskje det er det som er krisa

Er din mor lykkelig?
04:45:00 Hun finner glede i mange små ting. Det har hun lært oss

Strømmen går – yeah – singing moment!
06:10:00 Hun har hatt det utrulig tøft. Ho mista et barn, hadde en voldelig far

Hun var maid under portugiserne – ho har jobba hardt og mista absolutt alt
07:05:00 Et tøft liv – men eg har aldri sett henne gråte

Hun er min helt
09:03:00 Hun er utrulig lykkelig selv om alt rundt henne gir grunn til å gråte

Ting ordner seg – så kollapser det, og så ordner hun det igjen
10:00:00 Kva drømte ho om da ho var 20?

Ho har aldri hatt noen drøm – jeg har spurt henne
11:00:00 Hun bare reist utenlands en gang – det var for å besøke meg i Kristiansand

Er du sikker på at hun ikke hadde en drøm?
11:50:00 Jeg er ikke sikker på om jeg ville svart ærlig til mine barn -----
12:25:00 Hun vil beskytte oss – hun vil aldri si hva
13:00:00 Jeg var heller ikke helt ærlig mot henne – jeg holdt igjen ting som ikke ville glede henne
14:00:00 Ja – så kanskje hun ikke er ærlig med meg heller

Jeg skulle ønske at du lager historia om din mor.....
16:10:00 Vi tror vi beskytter hverandre .....

(Lang historie fra intervjueren – om hvordan vanskelige ting aldri ble fortalt i hans familie)
23:00:00 Mamma fortalte aldri at hun var maid. Mormor fortalte -
23:55:00 Slik fant jeg ut hvorfor hun har arr på ryggen. De slo henne

Det er utrulig mye hun ikke har fortalt

Jeg slutta å spørre for det var hardt for henne å fortelle om ydmykelsene
25:30:00 Ut fra mammashistorie forstår jeg mer av meg selv - hvorfor jeg føler meg mindreverdig
26:50:00 Jeg var bare tre år da apharteid slutta – men jeg lå i magen da mamma ble ydmyka
27:50:00 Det er viktig å snakke om disse tingene

Det du fortalte nå er også veldig viktig -
29:15:00 I mormors landsby tror de ennå at hvite og folk fra Maputo og menn er bedre enn andre...
30:30:00 Jeg har mamma in my body all over
31:55:00 Det har også lært her, fordi jeg måtte reise lå langt vekk

Det er både interessant og litt skummelt å oppdage

Er det en del av kunsten å streve med å forstå disse store spørsmålene?
33:35:00 Viss jeg skal lare en dans – alt jeg har lært har blitt et dansevokabular som jeg kan bruke
34:56:00 Akkurat som hvis man vil snakke om noe og mangler ord – det finnes mer

som mamma på reise - hun kunne bare ti ord på engelsk – men ville gjerne uttrykke mye mer
35:00:00 Jeg vil mer – men jeg har ikke vokabular – hvor henter jeg de bevegelsene som jeg trenger?

Noen blir multikunstnere?
36:30:00 Jeg vet ikke. Må prøve. Jeg har drevet med kampsport – kanskje kan jeg hente noe der
38:20:00 Men jeg blir også litt overwhelmed.... Der er så mange muligheter - Men hva vil man?
01:40:06 Slutt

Ali Djabbary

lagt inn 13. okt. 2019, 01:24 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:28 ]

Ali Djabbary vaks opp i Iran, i ein familie med mykje kjærleik, men med ei omskifteleg liv. Dei 15 fyrste åra budde han på fem ulike stader i Iran. Teater begynte han med som 11-åring, i det han kallar «ein stygg liten grenseby» høgt oppe i nord, på grensa til Turkmenistan. Han skreiv manus til eit stykke som han framførte saman med to kameratar. Det vant ein pris, og han vart vald ut til å reisa til in konkurranse i Teheran.

Men revolusjonen i 1979 stoppa den utviklinga. I staden for kunsten, vart han aktiv i politikken, i organisasjonar som motarbeidde både shahen og Khomeiny. Dei vart slått ned – han havna i fengsel og seinare som soldat i krigen mot Irak. Til sist flykta han. Frå mai 1986 til oktober 1988 levde han i Tyskland. Seinhaustes i -88 kom han til Noreg. I Kragerø i -89 tok han opp att tråden frå teateret, i ei amatørgruppe der han hjelpte til med sjauing og bering for det meste.

Mest kjend er han nok framleis frå tida i redaksjonen på det populære «Radio Jalla» (1999 til 2003). Vegen dit hadde gått via Statens Lærerskole i forming, Vincent Lunges institutt, Nordic Black Theatre og Verdensteateret.

«Det er livet sjølv som har vist meg vegen. Eg planla aldri å bli kunstnar – før eg rakk det, oppdaga eg at det var det eg dreiv med...»

Då intervjuet vart gjort, var han i fullt arbeid med det som til då var hovudverket hans, monologen «Ferdaminne» som har tematikk nettopp frå hans eige liv. Når det ein gong vert ferdig, skal det ha tre delar. Del 1 om Iran, del 2 om Tyskland og del 3 om Noreg.

Fyrst tenkte han å laga ein moderne versjon av Gilgamesj. Så tenkte han å bruka si eiga historie til å laga eit stykke om å vera flyktning. Men fyrst då han fekk høyra om Åsmund Olavsson Vinje og hans essayistiske reiseskildring «Ferdaminne» frå 1860, losna prosessen.

Då intervjuet vart gjort, var han i arbeid med del 3. Han planla då å gjera intervjuopptak av nordmenn som han har blitt kjent med etter 1989, projisera delar av desse intervjua på riskorn på golvet i eit blackbox-teater – og så laga stykket som ein dialog mellom forteljingar på opptaka og den han er i dag.

«Identitet er noko som blir til i dialog med andre.» seier han – mellom mange andre refleksjonar i intervjuet.

Opptaket vart gjort på Sentralen, Øvre Slottsgt 3 i Oslo den 13. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes. Opptaket er inntil vidare sperra med passord. Spørsmål om passordet må rettast til Ali Djabbary.

Ali Djabbary:

Stikkord om innhaldet i intervjuet:
(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar(h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/227606253#t=132m29s )
Tidskodar:
00:37:00 Barneår – flytta mye. Lite minner fra barneåra. Kjærlig familie
01:30:00 Revolusjonen forandra mye -
01:40:00 Tidlige minner viktige?
02:20:00 Jo eldre – dess mer forstår man
02:40:00 Ferdaminne – del 1 handler om min oppvekst i Iran
03:05:00 Del to handler om tida i Tyskland – del tre i Norge
03:30:00 Det eneste barndomsbildet jeg har akkurat nå er lyden av grining
04:10:00 Det var mye grining hjemme – revolusjon og krig – radio og TV
05:23:00 Etter revolusjonen var det mange politiske fløyer – jeg var aktiv

Men vi ble slått ned – jeg kom i fengsel – seinere i krigen -
06:10:00 Jeg brukte tredve måneder på å komme til Norge

Tyskland mai 1986 til oktober 1988 – det er Ferdaminne del 2
07:10:00 Egentlig handler del 2 om ei krise i forholdet til kona.
08:00:00 Ho begynte å skrive ei bok – «boka om Ali»
08:40:00 Jeg tenkte: Hva om jeg begynner å fortelle om meg selv?
09:20:00 Jeg tenkte å ta utgangspunkt i Gilgamesj -
10:07:00 Jeg så meg selv som et talerør for mange andre flyktninger

Men det ble heller ikke så bra. Prosessen viser vei.
11:20:00 En dag fikk jeg høre om Ferdaminne
12:20:00 Impulser fra Verdensteateret – video – Ole Jørgen Løvås -
13:25:00 Hva med å projisere på ris? På gulvet?
14:40:00 Da hadde vi funnet måten å fortelle på. Nå jobber vi med del 3
15:15:00 Jeg er ikke det jeg var for 30 år sida.
16:15:00 Identiteten min er i forandring- Jeg vil fortelle om den reisen

Jeg jobba med Radio Jalla i 99 – 2003
17:15:00 Du må finne en nordmann som du kan hjelpe....

Hva med å la de – nordmennene jeg kjenner – fortelle om meg?
18:38:00 De var villige – jeg skal intervjue dem, de forteller om meg...
19:34:00 Dialog mellom det de husker og den du er i dag?

(Om radio Jalla )
21:15:00 Jeg jobber på en åpen måte – det blir overraskelser
22:25:00 Identiteten får vi i dialog med andre. Den forandrer seg.
23:10:00 Nå kan jeg språket – det forandrer meg
23:50:00 Et fremmed språk er ikke bare fremmede ord – det er en tenkemåte
24:15:00 Jeg har turnert i mange land – det har berika meg
24:44:00 Jeg har lært om parforhold, jeg er far – identiteten er i omforming
25:50:00 Outsider – i bevegelse mot å bli en del av det norske?
26:40:00 Noe i det – men jeg føler meg samtidig fremdeles som outsider
27:27:00 Er en kunstner alltid outsider?

Tvilen – usikkerheten – nyssgjerrigheten – er det virkelig?







Avstanden mellom disse – det er det som fører meg videre
29:00:00 Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre viss jeg blir ferdig – finner den endeleige sannhet
29:40:00 Er dette en forklaring på hva kunst er?
30:03:00 Kunst er ikke bare et produkt. Jeg vet ikke hva det er -

men de tingene jeg har lært underveis hjelper meg til å uttrykke meg
00:55:00 Viss det ikke hadde blitt revolusjon i Iran?
31:20:00 Hvis – alle de håpløse spørsmålene – samtidig er det bra å stille slike spørsmål
32:10:00 jKanskje student? Kanskje revoolusjonær? Kanskje gift med fire-fem barn? Bestefar?
33:40:00 Når begynte du å definere deg som kunstner?
34:00:00 På ungdomsskolen begynte jeg med teater – i en liten stygg grenseby

Jeg skrev manus – jeg var 11 år

Vi fikk pris for orfiginalt manus – så ble jeg valgt til å reise til Teheran
36:10:00 Så kom revolusjonen – jeg var idealist og aktivist -
36:30:00 I 1989 kom jeg til Kragerø – ble med å hjelpe i amatørteatergruppe

Så begynte jeg å tegne
37:04:00 På studiekompetanse begynte jeg å tegne, seinere maling

På Statens Lærerskole i forming – hadde jeg en veldig god lærer
38:20:00 «Du er fri du – du må jobbe med kunst
38:40:00 En gammel lærer på røykerommet. Jeg tenkte – skal jeg bli slik?
39:35:00 Begynte på Kampen Verksted og Vincent Lunges institutt
40:20:00 Strykejernet – performance art – Nordic Black Theatre skole
41:35:00 Jeg var interessert i alt – begynte med lys – Verdensteateret
42:00:00 Radio Jalla -
42:20:00 Før jeg visste hva jeg driver med, drev jeg med kunst.

Livsprosessen viste meg veien
43:10:00 Jeg er et intuitivt menneske – jeg tenker etterpå
44:00:00 Språket har ikke utvikla seg – derfor trengs poesi og kunst
45:00:00 Intuisjon: Noe inni oss som vi har mista kontakten med – men vi vet at det er der
46:40:00 Vi var mere klar på det før – da hadde vi tid
48:01:00 Mange søker den endelige sannhet?
48:50:00 Ut fra min erfaring med et religiøst samfunn der mullahene har svar på alt
49:40:00 Kanskje derfor jeg går i konstant tvil og søker -
50:19:00 Mens vi jobba med Radio Jalla kom en fyr med en Bibel – her er sannheten
51:50:00 Jeg kan legge meg å dø hvis jeg finner sannheten
52:20:00 Kunst må ikke være politisk – men den kan være det og
52:55:00 Rart med skilt «Takk for at du gir plassen til gamle damer»
53:44:00 Hvis du streber er du «karrierebevisst» - men hvis du bare gjør jobben er du bare OK
54:30:00 De diskuterer hvor mange flyktninger – men ikke hvor mange våpen som skal selges
55:20:00 Oljefondet investerte i landminer og proteser – smart, sier folk
55:40:00 Jeg er politisk uten parti – og religiøs uten moske eller kirke

Publikum?
56:31:00 Publikum er undervurdert – bra publikum, bra show.
57:14:00 Verdensteateret krever veldig mye av publikum.

Publikum må lage sin egen historie – de som ikke er i stand til det, har ingenting igjen for å se Verdensteateret
58:30:00 Vi lager lys og lyd – publikum lager sin egen historie
59:30:00 Den tradisjonelle avstanden mellom skuespiller og publikum er ikk der lenger
en time
00:19:00 Hvor langt kan vi gå – kan vi invitere publikum på scenen og jeg se på?
00:55:00 For eksempel fra Ibsen – via skuespillere – til publikum
02:20:00 Det er noe helt annet – fint bilde å kalle Ibsen for mullah

Jeg så en monolog om kona til Ibsen
03:44:00 Ibsen bodde i Italia – han så utviklinga og visste at det snart kom til Norge
04:15:00 Alt kommer seint til Norge
04:40:00 skriveprosessen leda han fram -
05:36:00 Det jeg snakker om er ikke karakterer og dialoger

Dialoger er lyden av ord – det abstrakte i språket

På et plan forstår du hva jeg snakker om – på et annet forstår du ikke
06:50:00 Som livet mitt – det har vært en spenning mellom å forstå og ikke forstå
07:30:00 Vi hører litt – og så dikter vi?
08:05:00 Hele spenninga mellom å forstå og ikke forstå – det er spennende
09:05:00 Min møte – jo mer meningsløst, desto bedre. Lag historia sjøl.
10:10:00 Verdensteateret – masse folk som jo

Ferdaminne – jeg forteller en identitetsreise, forandringer, integrering
11:37:00 Tre uker etter asylmottak ble jeg sendt til Nordfjordeid med buss
12:24:00 Jeg visste ingenting om høyfjellshotell – de som hadde vært der noen måneder fortalte hvordan det var
13:40:00 Jeg kan ikke være her – slik var jeg ute av systemet
14:20:00 Min intuisjon sa at jeg kunne ikke være der – det var i 1988
14:40:00 Senere leste jeg om 80-tallet – de måtte hjelpe høyfjellshotellene
15:20:00 Ingen kunne bli integrert av å sitte på høyfjellshotell - «De har det fett de!»
16:00:00 Same systemet som investerer i landminer og proteser
16:25:00 Jeg valgte en annen vei – det går an å tenke annerledes
17:26:00 Min historie er den vei jeg har gått
18:30:00 Verdensteateret er en etablert institusjon med sine tradisjoner
19:35:00 Kulturministeren sa «Hvorfor reise til NY for å se Verdensteateret når vi kan se det her
21:16:00 Rastløsheten inni meg – jeg må¨gjøre forskjellige ting


22:40:00 Jeg traff Shanti i Kina – så beguynte det å rulle
23:40:00 Shanti er jordnær og åpen hun ser potensiale
24:20:00 Tekstlab utvikler seg – særlig med de unge. Håper jeg kan bidra

Hilde Hannah Buvik

lagt inn 13. okt. 2019, 01:17 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:22 ]

To tredels-samfunnet er på mange måtar ein suksess. Få land i verda har løfta så mange som Noreg. Men det gjer det ikkje lettare å tilhøyra den tredje tredelen. Kanhende tvert om: Dei vert usynlege, og det har grodd inn fordomar som gjer det endå verre å vera outsider. Det finst ikkje ein gong eit språk for det å falla utanfor i Noreg.

Dette er bakgrunnen for Hilde Hannah Buvik sitt store prosjekt – «å fortelja om det som også er sant.»

Ho er skodespelar, med utdanning og erfaringsbakgrunn frå britisk teater. På mange måtr var det enklare å leva i Storbritania, for der visste både høg og lag at klassar var ein del av det som er. Her heime kunne ho oppleve rettleiing om at ting ho hadde skrive om klassetilhøve måtte tonast ned, for no var ho jo ikkje lenger i England.

«Men det var ikkje klasselaust der eg vaks opp!» seier ho. Det var i Sarpsborg, «on the wrong side of the railroad track», i ein del av byen der det var konsentrerte folk med dårleg råd – dårleg betalte arbeidsfolk, sosialklientar og flyktningar. Der folk ikkje tek seg sjølve som noko sjølvsagt, der folk strir med sjølvbiletet og ikkje kjenner kodane som to tredeler av folket har lært seg.

«Det har grodd fram fordomar som seier at dei fattige må bli endå fattigare, slik at dei forstår at dei må slutta med det! Tenk det: Det er normale, intelligente menneskje med alle ting på stell som trur at det er slik!»

Då intervjuet vart gjort, var ho midt i arbeidet med prosjektet «Ryggsekken – du kan ikke følge meg hjem» der idéen var å synleggjera klassetilhøve i Noreg i 2018.

Samtidig arbeidde ho med eit anna «outsiderprosjekt» - innsamling, bearbeiding og formidling av livssituasjonen til menneskje med kronisk sjukdom. Deler av innsamlingsarbeidet var ei spørjeundersøking, kanalisert gjennom brukarorganisasjonar som Astma- allergiforeningen og liknande. Endå viktigare var intervjusamtalar med kronikarar – (etter ein metode som til forveksling liknar oral history). Dette materialet skal ho samanfatta til eit manus som så skal bli til eit «einmannsteater» om å leva som kronikar.

«Mange har ikkje blitt lytta til før,» fortel ho. Mange føler seg mindre verd, og blir hardt ramma av dei same fordomane som rammar dei fattige, for eksempel at uføretrygd er noko ein kan velgja eller velgja bort. Det betyr ikkje at jo arbeider med «begredelig stoff». Snarare tvert om – det er mykje latter i dei intervjua ho heldt på med. Og dei var lange – det lengste varte i ni timar.

Det skal bli ei soloforestilling. Med «teknisk tilbehør» - lyd, video og truleg installasjonar av noko slag. Gjennom intervju og spørjelister er jo dei som forestillinga skal handla om sjølve med på å utvikla innhaldet. Det kan vera ein viktig del av grunnlaget for ei interessant haldning som ho legg for dagen heilt i starten av intervjuer:

«Eg likar å bidra til at folk blir meir av det dei alt er. Å arbeida med sitt eige eller å hjepa andre det er i prinsippet det same arbeidet. Det som er felles ved det er at begge deler fører til at ei stemme meir vert høyrt.....»

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo den 12. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes. Han var også gjort dokumentasjonsarbeidet.


Hilde Hannah Buvik:

Stikkord om innhaldet i intervjuet:
(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar(h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/291542056#t=1h3m21s )

Utskriftsvenleg stikkordliste 

00:00:00 Namn – Jeg er et menneske som -
00:34:00 En som liker å bidra til at folk blir mer av de de allerede er
01:19:00 Å arbeide med mitt eget eller hjelpe andre – det er det samme arbeidet
02:34:00 Det felles ved det er viss det er noe viktig – for da er en stemme mer dellt
03:50:00 Jeg holder på med mitt – de med sitt -
04:16:00 Jeg har to prosjekt

Jeg intervjuer mennesker med kronisk sykdom. Jeg vil normalisere det
05:20:00 Om møtet med kronikere – mange føler de er mindre verdt
05:50:00 Intervju – vi ler veldig mye – men de er krigere
06:30:00 Og så skal jeg fortelle. Det er en skuespiller – billig
07:48:00 Da blir du en talsperson for dem?
08:00:00 Jeg vil lete etter fellestrekk -
Felles for mange er at de ikke føler seg trodd
09:40:00 (intervjuerens personlige erfaring med lavstatus-sykdom)
Jeg vil ikke fortelle det som noe begredelig – men som noe som også er sant
11:15:00 «Du må ikke fortelle at du holder å med sykdomsprosjekt»
12:04:00 Å formidle noens stemme er også å utløse noens kraft -
12:20:00 En følelse av midtmellomhet
14:10:00 Det å være menneske er ikke å å ha noe – men at noe skjer
15:30:00 Følelsen av å falle ut og komme tilbake
16:24:00 De som har felles erfaringer forstår hverandre så mye bedre
17:38:00 Litt vanskelig åsnakke om sånt som er så selvfølgelig for en selv...
18:20:00 Skjer det noe med deg når du intervjuar?
18:37:00 Som intervjuer kjenner jeg ærefrykt – mange har ikke blitt lyttet til før
Intervjuene var lange – snitt var to timer, det lengste var ni timer
21:45:00 De er heltehistorier alle sammen – jeg oppfordrer dem til å dele historier
23:20:00 Om det skjer noe med de som forteller - -
24:45:00 I tyveårsalderen mente jeg mye – nå har jeg nok med å navigere meg selv
25:30:00 Jeg vet ikke om vi lytter lite – men jeg vet ikke om det var bedre før....
27:10:00 Kanskje det er mer som tar konsentrasjonen – vanskeligere å lytte i strekk
28:20:00 Å snakke med noen lenge – så lenge at «det somer meg» kommer fram..

Du får innsikt i en «ved-siden-av-kultur»? Og så lager du forestilling?
30:40:00 Soloforestillinger – jeg er en ikke-teknikkperson, men her må jeg bruke teknikk
31:50:00 Alle de stemingene trenger voiceover og bilder ....
32:40:00 Fortellingenetreffer når forlk trenger igjen seg sjøv?
33:15:00 Vi har alle de samme grunnfølelsene -
34:18:00 Jeg har alltid vært opptatt av krig og fred og sånn – kanskje litt for mye
35:16:00 Jeg har alltid sett outsideren – for jeg har alltid vær en outsider selv
Når jeg sitter påbussen og hører sladder .....
36:14:00 Så tenker jeg at det er normale mennesker som mener det...
36:45:00 Finnes det egentlig mennesker som har lyst leve på uføretrygd?
37:28:00 Før var jeg lammet – hva kunne jeg gjøre med det?
38:00:00 Sykdom vet jeg noe om – det kan jeg lage noe om
38:14:00,00 Nå skal jeg lage en forestilling om klasse. Det er litt tabu i Norge
39:00:00 Det var ikke klasseløst der jeg vokste opp
39:20:00 Jeg liker ikke uttrykke white trash – ingen mennesker er søppel
40:05:00 Dette var iSarpsborg – det var arbeidere og de somhaddedårlig råd og flyktninger
40:39:00 «The wrong side oftherailroad track»
41:45:00 Jeg kjente meg igjen når folk snakka om klasse – de hadde et språk for det
Jeg flyttet hjem og opplevde en likhet – ennå finnes det en likhet...
43:30:00 Så har jeg møtt mennesker som snakke om hvordan jeg haddedet da
44:00:00 Det er så mange på den andre sida somforblir stumme

Mange snakker som om alle i Norge tjener like mye liksom
45:05:00 Så hadde jeg en veiledning -
45:50:00 «Alle fraJordaler fattige» - jeg får vondt i magen ...
46:27:00 Detror ikke at jeg kanha Nike-sko. Da jeg fikk dem .....
47:50:00 Det fantes (klasser) før – og det blir mer av det nå....
48:25:00 Jeg bodde hos besteforeldrene mine når mor skulle gjøre klassereise

Det var klasser der også....
49:27:00 Jeg ville gjøre noe med det for jeg visste at det var sant
50:15:00 «Jeg skjønner du har bodd mye iEngland» som skriver om klasse
51:40:00 Å tørre å si at sånn var det for meg, og jeg er også norsk
52:15:00 Så sier de: Da har du ikke tatt det positivt nok -
52:55:00 Jeg kjenner meg igjen når jeg møter folk som ikke tar seg selv som en selvfølge

Selvtillliten – selvfølgelig
53:40:00 What thefuck is corander?
58:40:00 - da vil det bli så lite attraktivt å være fattig ....
55:25:00 a propos ekstremisme -
55:40:00 jeg er veldig glad i Brecht – i treskillingsoperaen -

Først brød – så moral
56:25:00 Jeg har sett hva som skjer når den tanken
57:10:00 Når vi gir fra oss velferdsstaten – det er det de mener er gullet vårt, ikke naturen
57:50:00 Derfor vil jeg bidra til å få fram disse folka - de bor også her!
58:54:00 Jeg var med på et arrangement for barn – det kosta 370 kroner å komme inn
Av og til møter jeg folk – gode folk – alt på stell – de gjør jo ikke noe galt
en time
To tredelssamfunnet. Men for den tredje tredelen er det ikke så lett....
01:30:00 Det kan gjøre oss fordomsfulle. Jeg hadde en pappa som ikke fikk det til
02:45:00 Oslo 31. august – filmen traff meg så veldig
03:21:00 Ingen i Norge er self-made – alle har fått hjelp
04:10:00 Hvis vi leser Ibsens «Gjengangere» trenger vi aldri dømme noen mer
06:50:00 «Det er så gode støtteordninger i Norge...»
08:40:00 Jeg er så redd for å tro at jeg vet noe som andre ikke vet....
09:40:00 Det er mange som ikke kljenner til den virkeligheten

Prosjektene dine er parallelle – begge handler om «usynlige virkeligheter»?

- historia om mureren som hadde "hemmelig" kransekakebakeri
01:13:00 Har ikke veldig mange et slikt hemmerlig bakeri hjemme?
13:30:00 Ja! Hvem er det som ikke har noe som andre ville synes om?
14:10:00 Frigjøringskraft?
15:35:00 Om å bli plassert i bås – jeg sto og så på dem og tenkte – du skulle bare visst....
17:58:00 Jeg får lyst å fortelle – for det er noe annet som finnes

Men jeg ble like redd som for dem som hadde stein i snøballene

Men det er ikke rart at de plasserer meg i den båsen de har hørt om
19:45:00 Før skammet jeg meg – og forsøkte å bli som de andre
20:10:00 Hvis noe er min styrke, så er det at jeg vet om noe annet
01:20:51:00 SLUTT

Hanna Filomen Mjåvatn

lagt inn 13. okt. 2019, 01:11 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:15 ]

Les Hanna Filmoen Mjåvatn sin blogg  https://hannafilomen.wordpress.com/
Det finst store og små spørsmål. Slik svarar Hanna Filomen Mjåvatn på eit av dei store i dette intervjuet: «Kunst er menneskeskapt. Og da kan det jo være mye, da!»

Ho er sjølv eit veldig spennande eksempel på det. Det er ein veldig tett samanheng mellom hennar eige liv og den kunsten ho skapar. Eit stort spørsmål i livet er identitet. Som treåring vart ho adoptert frå ein barneheim på Fillipinane. Som trettiåring reiste ho attende der. «Eg hugsa ingenting – men kroppen min kjende seg att...»

Denne opplevinga har gitt henne stort innsyn i korleis ord og opplevingar set seg i kroppen. Før den viktige reisa, opplevde ho dans som meistring og glede. Ho kom inn på Bårdar Akademiet etter vidaregåande skule, og kjende klassisk ballett som eit univers av fridom. Sjølv om det var streng terping på teknikk, kjende ho det som trygt og ho kjende seg sett.

Ein workshop i regi av Tekstlab vart eit viktig vendepunkt i utviklinga hennar. Der fekk ho nokre tekstar som ho vart oppmoda til å lesa høgt og samtidig bevega seg til. (Det var tekstar av Veronica Salinas). Det vart ei heilt ny erfaring – og ein forsmak på korleis det kunne vera å dansa til ord som kom frå henne sjølv. Like etterpå gjorde ho si viktige reise. På barneheimen fekk ho lesa eit brev som (adoptiv-)mora hennar hadde skrive til barneheimen nokre månader etter at ho hadde kome til Noreg. Det vart ei skilsetjande oppleving: «Eg kjende att mor si handskrift. Eg forsto at det var sant, at det var der eg hadde vore. Og at informasjonane eg hadde fått var riktige»

Då ho kom heim att, laga ho ei visning der ho las høgt frå dette brevet medan ho uttrykte det som sto der i dans.

Ho fortel veldig fascinerande om identiteten sin. Ho snakkar om at ho heile livet har hatt ein liten fillipinsk treåring inni seg. Så snakkar ho om ein norsk tiåring som tydeleg også er der. Denne tiåringen er glad og livlig og ganske bråkete og full av klovneri. Men inni seg er der noko vanskeleg som alle strekane kanskje skal døyva. Så er der ein trettenåring som skammar seg litt over tiåringen. Og så er det denne trettiåringen som får auge på dei andre – og som klarar å trekke fram orda deira.

Etter den fyrste visnsinga inviterte ho tre andre dansarar og ein komponist som alle hadde den same bakgrunnen som adopterte born. Saman arbeidde dei med å forska ut og formidla kva det vil sei å vera adoptert.

«Det viktigaste som har hendt meg er at eg vart invitert til å henta ut desse orda eg hadde inni meg sjølv, og bruka dei til å laga min eigen kunst».

På det andre store spørsmålet i intervjuet svarar ho: «Å vera adoptert er å ha lært seg å vera trygg med det ukjende – og vissa om at det kjem til å bli verande ukjend».

Det ser ut til at dette har løyst ut store kreative krefter i henne. Dei er heller ikkje lenger knytta berre til dans. Ho arbeider med tekst, lyd (ho tykkjer «musikk» er eit for trangt omgrep – ho brukar heller «lyd» eller «vibrasjonar»), rørsler og større konsept.

«Eg sausar alt i hop, eg!» seier ho.

Ho snakkar om forholdet til publikum, delingskultur, arbeid med born og unge og mykje anna. Ein kan ana at det også finst ein viktig far i livet hennar. Ho nemner han to gonger – han ser på livet som ei togreise, der ein kan sitja og sjå verda og livet fara forbi utanfor vindauget medan ein undrar seg og reflekterat over korleis det er å vera dei menneska ein berre får nokre glimt av.

«Nå har me snakka veldig masse!» seier ho, overraska, når samtalen går mot slutten.


Hanna Filomen Mjåvatn:

Stikkord om innhaldet i intervjuet: 

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar (h) minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa: 
https://vimeo.com/293454017#t=1h1m20s)



00:00:00 Jobber med bevegelse, lyd og ord – jeg begynte med dans
00:55:00 etter videregående skole begynte jeg for alvor på Bårdar
01:45:00 Jeg følte meg trygg der, mitt eget univers – det var det jeg hadde lyst til
03:00:00 Å bevege seg til lyd ga mestringsfølelse på alle plan – hjerte og hode og hele kroppen
03:46:00 Jeg sier lyd og vibrasjon i stedet for musikk – for jeg synes det er vanskelig å skille
05:20:00 Fortellinger: i Tekstlab knyttes det til ord, og hvordan kroppen reagerer på ord
06:10:00 Jeg ble introdusert for ord som kommer fra meg selv – eller farger
06:50:00 Det har gjort mye med forståelsen av hvordan ord etc setter seg i kroppen
07:25:00 Improvisasjon kan være fri bevegelse – eller en invitasjon til å besrkive noe
08:18:00 Bevegelse kan være veldig planlagt – samtidig kan min følelse av frihet være stor
09:05:00 Jeg ser dans og bevegelse mer og mer som musikk
09:40:00 Jeg oppdaga ordene mine i Tekstlab – men de hadde nok vært der hele tida

Jeg hadde vært tilbake på Fillipinene for første gang etter 30 år – (jeg er adoptert)

Starten var ein idé om bevegelser sammen med informasjon om å være adoptert
11:05:00 Først da jeg kom tilbake fra Filipinene begynte jeg å bearbeide dette kunstnerisk

Jeg reiste for å se barnehjemmet – jeg kjente på hele kroppen at jeg huska.
12:00:00 Jeg var tre og et halvt år da jeg ble adoptert. Kroppen huska

Det var en blanding av nyssgjerrighet og store eksistensielle spørsmål
13:10:00 Jeg har alltid hatt en sterk følelse av «noe» som nok var en dobbelt identitet

Jeg har vært fillipinsk bestandig – og også nosk
14:10:00 Dansen og uttrykket har vært en inngang til å bli kjent med hvem jeg er
14:30:00 Jeg skjønte at ordene kan vare viktig da jeg var i en lab i Tekstlab -
15:00:00 Da fikk jeg tekster som jeg leste og samtidig prøvde å uttrykke med bevegelser

Tekster av Veronica Salinas

Tekstene gav meg en smak av hvordan det ville være å snakke om min egen historie
17:00:00 Jeg fikk lese min mors (adoptivmors) rapport til barnehjemmet om meg
18:00:00 Da skjønte jeg at det var sant – ikke bare noe jeg hadde fått fortalt
18:50:00 Jeg ble nyssgjerrig på de tankene som kom opp i meg da -

I Tekstlab lagde jeg en visning – jeg leste rapporten høyt og bevegde meg til
20:06:00 Etter det inviterte jeg fire andre dansere og en komponist som også var adopterte
20:45:00 I to år jobba vi med en stor forskningsproduksjon – nå er jeg tilbake i et soloprosjekt
21:20:00 Nå har jeg jobba mer med objekter – jeg har sittet stille og brettet fugler

En av visningene har jeg fått jobbe med i Skolesekken – med 14-åringer
22:30:00 De er veldig interessert i reiser og identitet – det er almenmenneskelig.

Livet er å sitte på et tog og se ut og undre og reflektrere over livet vi farer forbi
23:58:00 Det var far som hadde det bildet -
25:14:00 For meg er identitet en følelse av at jeg ER noe. En sterk følelse av MEG, inni der.

Flere perspektiver på en gang
26:24:00 Følelse eller erkjennelse? – akkurat nå heller jeg mot erkjennelse -

Erkjennelse er kanskje friheten -

Spennende – det skal jeg spørre pappa om
27:26:00 Forandrer identitet seg? Noe og noe ikke. Jeg er nærmere 10-åringen enn før tror jeg
28:00:00 Jeg trodde jeg burde la tiåringen være – hun var litt mye. Det var ikke greit -
28:40:00 Så ville jeg heller bli likt
29:00:00 Det viktige som har skjedd er at jeg fikk lov til å dra henne ut – jeg ble invitert -

Jeg trodde ikke det kunne skje – at jeg kunne si hva jeg vil bare fordi jeg vil -
30:00:00 i balettutdanningen er det også mye rammer – nå trenger jeg å ikke ha rammer
30:55:00 Noe i meg trodde at jeg bare skulle være teknisk. Nå kan jeg velge begge deler
31:56:00 Det er faser – i starten var det en enorm frihetsfølelse å begynne med balett –

jeg følte meg velkommen – og jeg ble sett
32:35:00 Så kom en annen fase – det var noe under der som jeg ville gjøre noe med
32:55:00 Teknikk og tydelige rammer kan være frigjørende. Jeg hadde behov for å bevege meg
33:25:00 Nå er frihet både teknikk og dette andre
33:45:00 Det var treåringen i deg som drev deg tilbake til Fillipinene?
34:33:00 Som tiåring var jeg veldig glad – alt var bare gøy – oppgaver og frihet var like gøy
35:40:00 Jeg klovna mye – kanskje fordi jeg ikke hadde det så bra inni meg

Det kan hende at det hadde noe med identitet å gjøre -
37:10:00 La nå det kompliserte ligge – var det sånn?
37:40:00 Da jeg først begynte å forske lenger ned og inn – da kom det masse utfordrende

Vonde erfaringer og refleksjoner som hadde ligget der lenge -
38:30:00 Det fine med å skape er at jeg fikk bli enda bedre kjent med meg selv

Det har vært avgjørende for hvordan jeg er som kunstner nå
39:15:00 Jeg var tredve da jeg dro tilbake – fortsatt en ungdom –

ikke alle sitter med det samme volumet som adopterte kan gjøre
40:10:00 Når du har to identiteter ?

Det er treåringen – men så er det også tredveåringen som sitter på toget og ser henne
41:15:00 «Forske på» er å teste – eksperimentere – forsøke – smake -
42:10:00 Det beste er når det er andre i rommet – veiledere – tydelige
(det er helt vanlig å miste tråden)
43:57:00 Det er et poeng å nå fram til publikum. Men det er ikke sikkert at det skjer i øyeblikket

Nå har det vært et mål å åpne interesse for hva adopsjon er for en adoptert
45:15:00 hva det vil si å være adoptert: Hvem ligner jeg på? Har jeg fått riktig informasjonen ?

Slike store spørsmål som kan gjøre noe med selve grunnmuren min
46:47:00 Det å være adoptert dreier seg om å være trygg i det ukjente

I dag er jeg OK med det. På den måten forandrer identitet seg – det var ikke OK før.

Kjenne trygghet ved siden av noe som er ukjent og vil forbli ukjent
48:00:00 Den tryggheten har jeg fått gjennom å bruke kroppen – og reflektere
48:54:00 Vet ikke om jeg hadde funnet det uten kunsten

Men hvis jeg ikke hadde blitt kunstner ville jeg uansett jobba med mennesker .
49:20:00 Hva er kunst ?

Kunst er menneskeskapt – og da kan det jo være mye da
50:15:00 Er det å stable tilværelsen på plass en vesentlig del av kunsten?
51:05:00 Nei – der tror jeg også det kommer i faser – akkurat nå kommer ting mer tilfeldig

Jeg tror på kontraster og polariteter og ukjent og vondt og spennende – det er faser
52:00:00 Jeg blir veldig glad av å tenke på det – at jeg kan gå fra det ene til det andre
52:45:00 Er du nå i en mellomfase etter et prosjekt og før et nytt?

Jeg vil gjerne ha med alt jeg har gjort og jobbe videre med – lyst å leke mer
53:40:00 Forskingen har tidligere vært kunstnerisk og personlig og privat og noe jeg lengta etter

Nå kan jeg spille fordi jeg vil spille
54:35:00 Kanskje jeg kan dele i to – opplevelsen av å være i forskingen kan bli annerledes
55:15:00 Nå ser jeg mye lyd og musikk og kropp og bevegelse som kanskje ikke er tradisjonell

Kanskje handlinger som går over lang tid
55:55:00 Elektroniske lydbilder er spennende – kanskje tar jeg opp igjen gitaren -

Det er blitt veldig lett å lage musikk. Men også spennende å lage noe helt fra bunnen
57:00:00 Dansen fortsatt viktig? Skape begge deler ?

Jeg vil også skrive mer .

De detter ofte noen ord eller setninger ned her og der – på toget eller bussen
58:08:00 Jeg vet ikke hva som er hva men det blir i alle fall ord
58:40:00 Det er kanskje ikke nytt – men det er nytt for meg -
59:22:00 Jeg sauser alt i hop, jeg. Jeg tror det er mer og mer vanlig

Det genrerer kreativitet hos dem som ser på
En time
01:00:36:00 De andre er de som ser eller hører

Jeg tenker publikum som noen lenger borte – i rommet, eller som går inn på nettsida
01:25:00 Publikum er medspillere – det er jo å dele som er det spennende
02:25:00 Publikum kan være fem meter fra scenen – eller på et galleri der de kan gå helt nær
03:25:00 Det er spennende for jeg må slippe kontroll

Det kjennes som en risiko – at jeg ikke vet hva de ser
04:25:00 Du snakka tidligere om «trygghet i det utrygge»?

Ja – det er det som skjer når jeg går inn i en setting der de får se meg

Jeg kan ikke gjøre noe – og det er det som spennende og trygghet i det utrygge
05:25:00 Deling – hva er deling – lagde opptak som KUNNE blitt delr. Jeg delte ikke - men

det var også en delingsopplevelse. Noen ganger er det handlingen – andre delingen
06:53:00 Kreativ periode?
07:00:00 Og nå har du begynt å arbeide med barn?

Alltid gitt meg mye å være kreativ sammen med barn – liker det veldig godt

Også fordi jeg liker å gi noe tilbake
08:10:00 Jeg er oppriktig interessert i hva de tenker og hvorfor de tenker det
08:45:00 Vi møter opp med ei ramme eller forslag. Så kommer ungdommene - så skjer noe
09:25:00 Det skjer noe ut fra dem – akkurat som Shanti fikk noe til å skje ut fra meg
10:05:00 Vi jobber med en og en eller grupper – det er stor forskjell, og det henger sammen
11:13:00 Jeg føler at jeg bare er der, jeg tuner inn det som er deres ide
11:50:00 Noen vil sause sammern – da er det bare å sause sammen
12:20:00 Blir det plass til å øve på tenikker?
` Refleksjon og bevisstgjøring blir kanskje noe av teknikken -

både med kropp og lyd og ord og i gruppa
13:30:00 Men det er vel også noe håndverksmessig ved alle kunstformer – ikke bare talent?
13:50:00 Vi er tydelige på at det er viktig – at det kunstneriske kan komme på forskjellige måter
14:50:00 Nå har vi har snakka veldig masse ....
15:15:00 Jeg klarer å leve av det – alle delene av det kreative universet er spennende
16:00:00 Jeg har ideer om hva jeg vil gjøre i lang tid framover – de kommer fra dette prosjektet
16:35:00 Viss noe skal vare, tror jeg det må bygges opp over lang tid. Det gleder jeg meg til-
01:17:30:00 SLUTT

1-7 of 7