Kunstnarliv‎ > ‎

Hilde Hannah Buvik

lagt inn 13. okt. 2019, 01:17 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:22 ]

To tredels-samfunnet er på mange måtar ein suksess. Få land i verda har løfta så mange som Noreg. Men det gjer det ikkje lettare å tilhøyra den tredje tredelen. Kanhende tvert om: Dei vert usynlege, og det har grodd inn fordomar som gjer det endå verre å vera outsider. Det finst ikkje ein gong eit språk for det å falla utanfor i Noreg.

Dette er bakgrunnen for Hilde Hannah Buvik sitt store prosjekt – «å fortelja om det som også er sant.»

Ho er skodespelar, med utdanning og erfaringsbakgrunn frå britisk teater. På mange måtr var det enklare å leva i Storbritania, for der visste både høg og lag at klassar var ein del av det som er. Her heime kunne ho oppleve rettleiing om at ting ho hadde skrive om klassetilhøve måtte tonast ned, for no var ho jo ikkje lenger i England.

«Men det var ikkje klasselaust der eg vaks opp!» seier ho. Det var i Sarpsborg, «on the wrong side of the railroad track», i ein del av byen der det var konsentrerte folk med dårleg råd – dårleg betalte arbeidsfolk, sosialklientar og flyktningar. Der folk ikkje tek seg sjølve som noko sjølvsagt, der folk strir med sjølvbiletet og ikkje kjenner kodane som to tredeler av folket har lært seg.

«Det har grodd fram fordomar som seier at dei fattige må bli endå fattigare, slik at dei forstår at dei må slutta med det! Tenk det: Det er normale, intelligente menneskje med alle ting på stell som trur at det er slik!»

Då intervjuet vart gjort, var ho midt i arbeidet med prosjektet «Ryggsekken – du kan ikke følge meg hjem» der idéen var å synleggjera klassetilhøve i Noreg i 2018.

Samtidig arbeidde ho med eit anna «outsiderprosjekt» - innsamling, bearbeiding og formidling av livssituasjonen til menneskje med kronisk sjukdom. Deler av innsamlingsarbeidet var ei spørjeundersøking, kanalisert gjennom brukarorganisasjonar som Astma- allergiforeningen og liknande. Endå viktigare var intervjusamtalar med kronikarar – (etter ein metode som til forveksling liknar oral history). Dette materialet skal ho samanfatta til eit manus som så skal bli til eit «einmannsteater» om å leva som kronikar.

«Mange har ikkje blitt lytta til før,» fortel ho. Mange føler seg mindre verd, og blir hardt ramma av dei same fordomane som rammar dei fattige, for eksempel at uføretrygd er noko ein kan velgja eller velgja bort. Det betyr ikkje at jo arbeider med «begredelig stoff». Snarare tvert om – det er mykje latter i dei intervjua ho heldt på med. Og dei var lange – det lengste varte i ni timar.

Det skal bli ei soloforestilling. Med «teknisk tilbehør» - lyd, video og truleg installasjonar av noko slag. Gjennom intervju og spørjelister er jo dei som forestillinga skal handla om sjølve med på å utvikla innhaldet. Det kan vera ein viktig del av grunnlaget for ei interessant haldning som ho legg for dagen heilt i starten av intervjuer:

«Eg likar å bidra til at folk blir meir av det dei alt er. Å arbeida med sitt eige eller å hjepa andre det er i prinsippet det same arbeidet. Det som er felles ved det er at begge deler fører til at ei stemme meir vert høyrt.....»

Opptaket vart gjort på Sentralen i Øvre Slottsgate i Oslo den 12. juni 2018. Intervjuar var Bjørn Enes. Han var også gjort dokumentasjonsarbeidet.


Hilde Hannah Buvik:

Stikkord om innhaldet i intervjuet:
(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar(h), minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:
https://vimeo.com/291542056#t=1h3m21s )

Utskriftsvenleg stikkordliste 

00:00:00 Namn – Jeg er et menneske som -
00:34:00 En som liker å bidra til at folk blir mer av de de allerede er
01:19:00 Å arbeide med mitt eget eller hjelpe andre – det er det samme arbeidet
02:34:00 Det felles ved det er viss det er noe viktig – for da er en stemme mer dellt
03:50:00 Jeg holder på med mitt – de med sitt -
04:16:00 Jeg har to prosjekt

Jeg intervjuer mennesker med kronisk sykdom. Jeg vil normalisere det
05:20:00 Om møtet med kronikere – mange føler de er mindre verdt
05:50:00 Intervju – vi ler veldig mye – men de er krigere
06:30:00 Og så skal jeg fortelle. Det er en skuespiller – billig
07:48:00 Da blir du en talsperson for dem?
08:00:00 Jeg vil lete etter fellestrekk -
Felles for mange er at de ikke føler seg trodd
09:40:00 (intervjuerens personlige erfaring med lavstatus-sykdom)
Jeg vil ikke fortelle det som noe begredelig – men som noe som også er sant
11:15:00 «Du må ikke fortelle at du holder å med sykdomsprosjekt»
12:04:00 Å formidle noens stemme er også å utløse noens kraft -
12:20:00 En følelse av midtmellomhet
14:10:00 Det å være menneske er ikke å å ha noe – men at noe skjer
15:30:00 Følelsen av å falle ut og komme tilbake
16:24:00 De som har felles erfaringer forstår hverandre så mye bedre
17:38:00 Litt vanskelig åsnakke om sånt som er så selvfølgelig for en selv...
18:20:00 Skjer det noe med deg når du intervjuar?
18:37:00 Som intervjuer kjenner jeg ærefrykt – mange har ikke blitt lyttet til før
Intervjuene var lange – snitt var to timer, det lengste var ni timer
21:45:00 De er heltehistorier alle sammen – jeg oppfordrer dem til å dele historier
23:20:00 Om det skjer noe med de som forteller - -
24:45:00 I tyveårsalderen mente jeg mye – nå har jeg nok med å navigere meg selv
25:30:00 Jeg vet ikke om vi lytter lite – men jeg vet ikke om det var bedre før....
27:10:00 Kanskje det er mer som tar konsentrasjonen – vanskeligere å lytte i strekk
28:20:00 Å snakke med noen lenge – så lenge at «det somer meg» kommer fram..

Du får innsikt i en «ved-siden-av-kultur»? Og så lager du forestilling?
30:40:00 Soloforestillinger – jeg er en ikke-teknikkperson, men her må jeg bruke teknikk
31:50:00 Alle de stemingene trenger voiceover og bilder ....
32:40:00 Fortellingenetreffer når forlk trenger igjen seg sjøv?
33:15:00 Vi har alle de samme grunnfølelsene -
34:18:00 Jeg har alltid vært opptatt av krig og fred og sånn – kanskje litt for mye
35:16:00 Jeg har alltid sett outsideren – for jeg har alltid vær en outsider selv
Når jeg sitter påbussen og hører sladder .....
36:14:00 Så tenker jeg at det er normale mennesker som mener det...
36:45:00 Finnes det egentlig mennesker som har lyst leve på uføretrygd?
37:28:00 Før var jeg lammet – hva kunne jeg gjøre med det?
38:00:00 Sykdom vet jeg noe om – det kan jeg lage noe om
38:14:00,00 Nå skal jeg lage en forestilling om klasse. Det er litt tabu i Norge
39:00:00 Det var ikke klasseløst der jeg vokste opp
39:20:00 Jeg liker ikke uttrykke white trash – ingen mennesker er søppel
40:05:00 Dette var iSarpsborg – det var arbeidere og de somhaddedårlig råd og flyktninger
40:39:00 «The wrong side oftherailroad track»
41:45:00 Jeg kjente meg igjen når folk snakka om klasse – de hadde et språk for det
Jeg flyttet hjem og opplevde en likhet – ennå finnes det en likhet...
43:30:00 Så har jeg møtt mennesker som snakke om hvordan jeg haddedet da
44:00:00 Det er så mange på den andre sida somforblir stumme

Mange snakker som om alle i Norge tjener like mye liksom
45:05:00 Så hadde jeg en veiledning -
45:50:00 «Alle fraJordaler fattige» - jeg får vondt i magen ...
46:27:00 Detror ikke at jeg kanha Nike-sko. Da jeg fikk dem .....
47:50:00 Det fantes (klasser) før – og det blir mer av det nå....
48:25:00 Jeg bodde hos besteforeldrene mine når mor skulle gjøre klassereise

Det var klasser der også....
49:27:00 Jeg ville gjøre noe med det for jeg visste at det var sant
50:15:00 «Jeg skjønner du har bodd mye iEngland» som skriver om klasse
51:40:00 Å tørre å si at sånn var det for meg, og jeg er også norsk
52:15:00 Så sier de: Da har du ikke tatt det positivt nok -
52:55:00 Jeg kjenner meg igjen når jeg møter folk som ikke tar seg selv som en selvfølge

Selvtillliten – selvfølgelig
53:40:00 What thefuck is corander?
58:40:00 - da vil det bli så lite attraktivt å være fattig ....
55:25:00 a propos ekstremisme -
55:40:00 jeg er veldig glad i Brecht – i treskillingsoperaen -

Først brød – så moral
56:25:00 Jeg har sett hva som skjer når den tanken
57:10:00 Når vi gir fra oss velferdsstaten – det er det de mener er gullet vårt, ikke naturen
57:50:00 Derfor vil jeg bidra til å få fram disse folka - de bor også her!
58:54:00 Jeg var med på et arrangement for barn – det kosta 370 kroner å komme inn
Av og til møter jeg folk – gode folk – alt på stell – de gjør jo ikke noe galt
en time
To tredelssamfunnet. Men for den tredje tredelen er det ikke så lett....
01:30:00 Det kan gjøre oss fordomsfulle. Jeg hadde en pappa som ikke fikk det til
02:45:00 Oslo 31. august – filmen traff meg så veldig
03:21:00 Ingen i Norge er self-made – alle har fått hjelp
04:10:00 Hvis vi leser Ibsens «Gjengangere» trenger vi aldri dømme noen mer
06:50:00 «Det er så gode støtteordninger i Norge...»
08:40:00 Jeg er så redd for å tro at jeg vet noe som andre ikke vet....
09:40:00 Det er mange som ikke kljenner til den virkeligheten

Prosjektene dine er parallelle – begge handler om «usynlige virkeligheter»?

- historia om mureren som hadde "hemmelig" kransekakebakeri
01:13:00 Har ikke veldig mange et slikt hemmerlig bakeri hjemme?
13:30:00 Ja! Hvem er det som ikke har noe som andre ville synes om?
14:10:00 Frigjøringskraft?
15:35:00 Om å bli plassert i bås – jeg sto og så på dem og tenkte – du skulle bare visst....
17:58:00 Jeg får lyst å fortelle – for det er noe annet som finnes

Men jeg ble like redd som for dem som hadde stein i snøballene

Men det er ikke rart at de plasserer meg i den båsen de har hørt om
19:45:00 Før skammet jeg meg – og forsøkte å bli som de andre
20:10:00 Hvis noe er min styrke, så er det at jeg vet om noe annet
01:20:51:00 SLUTT
Comments