Kunstnarliv‎ > ‎

Hanna Filomen Mjåvatn

lagt inn 13. okt. 2019, 01:11 av Bjørn Enes   [ oppdatert 13. okt. 2019, 01:15 ]
Les Hanna Filmoen Mjåvatn sin blogg  https://hannafilomen.wordpress.com/
Det finst store og små spørsmål. Slik svarar Hanna Filomen Mjåvatn på eit av dei store i dette intervjuet: «Kunst er menneskeskapt. Og da kan det jo være mye, da!»

Ho er sjølv eit veldig spennande eksempel på det. Det er ein veldig tett samanheng mellom hennar eige liv og den kunsten ho skapar. Eit stort spørsmål i livet er identitet. Som treåring vart ho adoptert frå ein barneheim på Fillipinane. Som trettiåring reiste ho attende der. «Eg hugsa ingenting – men kroppen min kjende seg att...»

Denne opplevinga har gitt henne stort innsyn i korleis ord og opplevingar set seg i kroppen. Før den viktige reisa, opplevde ho dans som meistring og glede. Ho kom inn på Bårdar Akademiet etter vidaregåande skule, og kjende klassisk ballett som eit univers av fridom. Sjølv om det var streng terping på teknikk, kjende ho det som trygt og ho kjende seg sett.

Ein workshop i regi av Tekstlab vart eit viktig vendepunkt i utviklinga hennar. Der fekk ho nokre tekstar som ho vart oppmoda til å lesa høgt og samtidig bevega seg til. (Det var tekstar av Veronica Salinas). Det vart ei heilt ny erfaring – og ein forsmak på korleis det kunne vera å dansa til ord som kom frå henne sjølv. Like etterpå gjorde ho si viktige reise. På barneheimen fekk ho lesa eit brev som (adoptiv-)mora hennar hadde skrive til barneheimen nokre månader etter at ho hadde kome til Noreg. Det vart ei skilsetjande oppleving: «Eg kjende att mor si handskrift. Eg forsto at det var sant, at det var der eg hadde vore. Og at informasjonane eg hadde fått var riktige»

Då ho kom heim att, laga ho ei visning der ho las høgt frå dette brevet medan ho uttrykte det som sto der i dans.

Ho fortel veldig fascinerande om identiteten sin. Ho snakkar om at ho heile livet har hatt ein liten fillipinsk treåring inni seg. Så snakkar ho om ein norsk tiåring som tydeleg også er der. Denne tiåringen er glad og livlig og ganske bråkete og full av klovneri. Men inni seg er der noko vanskeleg som alle strekane kanskje skal døyva. Så er der ein trettenåring som skammar seg litt over tiåringen. Og så er det denne trettiåringen som får auge på dei andre – og som klarar å trekke fram orda deira.

Etter den fyrste visnsinga inviterte ho tre andre dansarar og ein komponist som alle hadde den same bakgrunnen som adopterte born. Saman arbeidde dei med å forska ut og formidla kva det vil sei å vera adoptert.

«Det viktigaste som har hendt meg er at eg vart invitert til å henta ut desse orda eg hadde inni meg sjølv, og bruka dei til å laga min eigen kunst».

På det andre store spørsmålet i intervjuet svarar ho: «Å vera adoptert er å ha lært seg å vera trygg med det ukjende – og vissa om at det kjem til å bli verande ukjend».

Det ser ut til at dette har løyst ut store kreative krefter i henne. Dei er heller ikkje lenger knytta berre til dans. Ho arbeider med tekst, lyd (ho tykkjer «musikk» er eit for trangt omgrep – ho brukar heller «lyd» eller «vibrasjonar»), rørsler og større konsept.

«Eg sausar alt i hop, eg!» seier ho.

Ho snakkar om forholdet til publikum, delingskultur, arbeid med born og unge og mykje anna. Ein kan ana at det også finst ein viktig far i livet hennar. Ho nemner han to gonger – han ser på livet som ei togreise, der ein kan sitja og sjå verda og livet fara forbi utanfor vindauget medan ein undrar seg og reflekterat over korleis det er å vera dei menneska ein berre får nokre glimt av.

«Nå har me snakka veldig masse!» seier ho, overraska, når samtalen går mot slutten.


Hanna Filomen Mjåvatn:

Stikkord om innhaldet i intervjuet: 

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.
Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta timar (h) minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa: 
https://vimeo.com/293454017#t=1h1m20s)



00:00:00 Jobber med bevegelse, lyd og ord – jeg begynte med dans
00:55:00 etter videregående skole begynte jeg for alvor på Bårdar
01:45:00 Jeg følte meg trygg der, mitt eget univers – det var det jeg hadde lyst til
03:00:00 Å bevege seg til lyd ga mestringsfølelse på alle plan – hjerte og hode og hele kroppen
03:46:00 Jeg sier lyd og vibrasjon i stedet for musikk – for jeg synes det er vanskelig å skille
05:20:00 Fortellinger: i Tekstlab knyttes det til ord, og hvordan kroppen reagerer på ord
06:10:00 Jeg ble introdusert for ord som kommer fra meg selv – eller farger
06:50:00 Det har gjort mye med forståelsen av hvordan ord etc setter seg i kroppen
07:25:00 Improvisasjon kan være fri bevegelse – eller en invitasjon til å besrkive noe
08:18:00 Bevegelse kan være veldig planlagt – samtidig kan min følelse av frihet være stor
09:05:00 Jeg ser dans og bevegelse mer og mer som musikk
09:40:00 Jeg oppdaga ordene mine i Tekstlab – men de hadde nok vært der hele tida

Jeg hadde vært tilbake på Fillipinene for første gang etter 30 år – (jeg er adoptert)

Starten var ein idé om bevegelser sammen med informasjon om å være adoptert
11:05:00 Først da jeg kom tilbake fra Filipinene begynte jeg å bearbeide dette kunstnerisk

Jeg reiste for å se barnehjemmet – jeg kjente på hele kroppen at jeg huska.
12:00:00 Jeg var tre og et halvt år da jeg ble adoptert. Kroppen huska

Det var en blanding av nyssgjerrighet og store eksistensielle spørsmål
13:10:00 Jeg har alltid hatt en sterk følelse av «noe» som nok var en dobbelt identitet

Jeg har vært fillipinsk bestandig – og også nosk
14:10:00 Dansen og uttrykket har vært en inngang til å bli kjent med hvem jeg er
14:30:00 Jeg skjønte at ordene kan vare viktig da jeg var i en lab i Tekstlab -
15:00:00 Da fikk jeg tekster som jeg leste og samtidig prøvde å uttrykke med bevegelser

Tekster av Veronica Salinas

Tekstene gav meg en smak av hvordan det ville være å snakke om min egen historie
17:00:00 Jeg fikk lese min mors (adoptivmors) rapport til barnehjemmet om meg
18:00:00 Da skjønte jeg at det var sant – ikke bare noe jeg hadde fått fortalt
18:50:00 Jeg ble nyssgjerrig på de tankene som kom opp i meg da -

I Tekstlab lagde jeg en visning – jeg leste rapporten høyt og bevegde meg til
20:06:00 Etter det inviterte jeg fire andre dansere og en komponist som også var adopterte
20:45:00 I to år jobba vi med en stor forskningsproduksjon – nå er jeg tilbake i et soloprosjekt
21:20:00 Nå har jeg jobba mer med objekter – jeg har sittet stille og brettet fugler

En av visningene har jeg fått jobbe med i Skolesekken – med 14-åringer
22:30:00 De er veldig interessert i reiser og identitet – det er almenmenneskelig.

Livet er å sitte på et tog og se ut og undre og reflektrere over livet vi farer forbi
23:58:00 Det var far som hadde det bildet -
25:14:00 For meg er identitet en følelse av at jeg ER noe. En sterk følelse av MEG, inni der.

Flere perspektiver på en gang
26:24:00 Følelse eller erkjennelse? – akkurat nå heller jeg mot erkjennelse -

Erkjennelse er kanskje friheten -

Spennende – det skal jeg spørre pappa om
27:26:00 Forandrer identitet seg? Noe og noe ikke. Jeg er nærmere 10-åringen enn før tror jeg
28:00:00 Jeg trodde jeg burde la tiåringen være – hun var litt mye. Det var ikke greit -
28:40:00 Så ville jeg heller bli likt
29:00:00 Det viktige som har skjedd er at jeg fikk lov til å dra henne ut – jeg ble invitert -

Jeg trodde ikke det kunne skje – at jeg kunne si hva jeg vil bare fordi jeg vil -
30:00:00 i balettutdanningen er det også mye rammer – nå trenger jeg å ikke ha rammer
30:55:00 Noe i meg trodde at jeg bare skulle være teknisk. Nå kan jeg velge begge deler
31:56:00 Det er faser – i starten var det en enorm frihetsfølelse å begynne med balett –

jeg følte meg velkommen – og jeg ble sett
32:35:00 Så kom en annen fase – det var noe under der som jeg ville gjøre noe med
32:55:00 Teknikk og tydelige rammer kan være frigjørende. Jeg hadde behov for å bevege meg
33:25:00 Nå er frihet både teknikk og dette andre
33:45:00 Det var treåringen i deg som drev deg tilbake til Fillipinene?
34:33:00 Som tiåring var jeg veldig glad – alt var bare gøy – oppgaver og frihet var like gøy
35:40:00 Jeg klovna mye – kanskje fordi jeg ikke hadde det så bra inni meg

Det kan hende at det hadde noe med identitet å gjøre -
37:10:00 La nå det kompliserte ligge – var det sånn?
37:40:00 Da jeg først begynte å forske lenger ned og inn – da kom det masse utfordrende

Vonde erfaringer og refleksjoner som hadde ligget der lenge -
38:30:00 Det fine med å skape er at jeg fikk bli enda bedre kjent med meg selv

Det har vært avgjørende for hvordan jeg er som kunstner nå
39:15:00 Jeg var tredve da jeg dro tilbake – fortsatt en ungdom –

ikke alle sitter med det samme volumet som adopterte kan gjøre
40:10:00 Når du har to identiteter ?

Det er treåringen – men så er det også tredveåringen som sitter på toget og ser henne
41:15:00 «Forske på» er å teste – eksperimentere – forsøke – smake -
42:10:00 Det beste er når det er andre i rommet – veiledere – tydelige
(det er helt vanlig å miste tråden)
43:57:00 Det er et poeng å nå fram til publikum. Men det er ikke sikkert at det skjer i øyeblikket

Nå har det vært et mål å åpne interesse for hva adopsjon er for en adoptert
45:15:00 hva det vil si å være adoptert: Hvem ligner jeg på? Har jeg fått riktig informasjonen ?

Slike store spørsmål som kan gjøre noe med selve grunnmuren min
46:47:00 Det å være adoptert dreier seg om å være trygg i det ukjente

I dag er jeg OK med det. På den måten forandrer identitet seg – det var ikke OK før.

Kjenne trygghet ved siden av noe som er ukjent og vil forbli ukjent
48:00:00 Den tryggheten har jeg fått gjennom å bruke kroppen – og reflektere
48:54:00 Vet ikke om jeg hadde funnet det uten kunsten

Men hvis jeg ikke hadde blitt kunstner ville jeg uansett jobba med mennesker .
49:20:00 Hva er kunst ?

Kunst er menneskeskapt – og da kan det jo være mye da
50:15:00 Er det å stable tilværelsen på plass en vesentlig del av kunsten?
51:05:00 Nei – der tror jeg også det kommer i faser – akkurat nå kommer ting mer tilfeldig

Jeg tror på kontraster og polariteter og ukjent og vondt og spennende – det er faser
52:00:00 Jeg blir veldig glad av å tenke på det – at jeg kan gå fra det ene til det andre
52:45:00 Er du nå i en mellomfase etter et prosjekt og før et nytt?

Jeg vil gjerne ha med alt jeg har gjort og jobbe videre med – lyst å leke mer
53:40:00 Forskingen har tidligere vært kunstnerisk og personlig og privat og noe jeg lengta etter

Nå kan jeg spille fordi jeg vil spille
54:35:00 Kanskje jeg kan dele i to – opplevelsen av å være i forskingen kan bli annerledes
55:15:00 Nå ser jeg mye lyd og musikk og kropp og bevegelse som kanskje ikke er tradisjonell

Kanskje handlinger som går over lang tid
55:55:00 Elektroniske lydbilder er spennende – kanskje tar jeg opp igjen gitaren -

Det er blitt veldig lett å lage musikk. Men også spennende å lage noe helt fra bunnen
57:00:00 Dansen fortsatt viktig? Skape begge deler ?

Jeg vil også skrive mer .

De detter ofte noen ord eller setninger ned her og der – på toget eller bussen
58:08:00 Jeg vet ikke hva som er hva men det blir i alle fall ord
58:40:00 Det er kanskje ikke nytt – men det er nytt for meg -
59:22:00 Jeg sauser alt i hop, jeg. Jeg tror det er mer og mer vanlig

Det genrerer kreativitet hos dem som ser på
En time
01:00:36:00 De andre er de som ser eller hører

Jeg tenker publikum som noen lenger borte – i rommet, eller som går inn på nettsida
01:25:00 Publikum er medspillere – det er jo å dele som er det spennende
02:25:00 Publikum kan være fem meter fra scenen – eller på et galleri der de kan gå helt nær
03:25:00 Det er spennende for jeg må slippe kontroll

Det kjennes som en risiko – at jeg ikke vet hva de ser
04:25:00 Du snakka tidligere om «trygghet i det utrygge»?

Ja – det er det som skjer når jeg går inn i en setting der de får se meg

Jeg kan ikke gjøre noe – og det er det som spennende og trygghet i det utrygge
05:25:00 Deling – hva er deling – lagde opptak som KUNNE blitt delr. Jeg delte ikke - men

det var også en delingsopplevelse. Noen ganger er det handlingen – andre delingen
06:53:00 Kreativ periode?
07:00:00 Og nå har du begynt å arbeide med barn?

Alltid gitt meg mye å være kreativ sammen med barn – liker det veldig godt

Også fordi jeg liker å gi noe tilbake
08:10:00 Jeg er oppriktig interessert i hva de tenker og hvorfor de tenker det
08:45:00 Vi møter opp med ei ramme eller forslag. Så kommer ungdommene - så skjer noe
09:25:00 Det skjer noe ut fra dem – akkurat som Shanti fikk noe til å skje ut fra meg
10:05:00 Vi jobber med en og en eller grupper – det er stor forskjell, og det henger sammen
11:13:00 Jeg føler at jeg bare er der, jeg tuner inn det som er deres ide
11:50:00 Noen vil sause sammern – da er det bare å sause sammen
12:20:00 Blir det plass til å øve på tenikker?
` Refleksjon og bevisstgjøring blir kanskje noe av teknikken -

både med kropp og lyd og ord og i gruppa
13:30:00 Men det er vel også noe håndverksmessig ved alle kunstformer – ikke bare talent?
13:50:00 Vi er tydelige på at det er viktig – at det kunstneriske kan komme på forskjellige måter
14:50:00 Nå har vi har snakka veldig masse ....
15:15:00 Jeg klarer å leve av det – alle delene av det kreative universet er spennende
16:00:00 Jeg har ideer om hva jeg vil gjøre i lang tid framover – de kommer fra dette prosjektet
16:35:00 Viss noe skal vare, tror jeg det må bygges opp over lang tid. Det gleder jeg meg til-
01:17:30:00 SLUTT
Comments