I februar 2009 var forfatteren av Falconbridge Jubileumsbok – Pål Thonstad Sandvik gjest og foreleser i Byhallen i Kristiansand, invitert av Kristiansand Byselskap for å fortelle om Falconbridge og den store konkursskandalen omkring nikkelverket i 1926.

Av ting som ikke er med i jubileumsboka har jeg notert en del ting som bør skrives ned.

Sandvik åpnet med en gjennomgang av en del av over 40 gruver i Norge tilbake på 1800 tallet – Flåt var kanskje den beste av dem alle.

Fra de startet Raffineringsverket i 1910 og utover ble det tidlig klart at vi måtte ha råstoff i større mengder enn Flåt kunne skaffe. Den som først og fremst prøvde å skaffe fast levering av råstoff fra Canada var Grønningsæter og han jobbet sammen med Thayer Lindsley for å finansiere dette. Thayer Lindsley krysset Alanteren over 100 ganger!

Det ble skrevet ut en uhorvelig mengde aksjer som ble solgt i hele Sør-Norge og som i stor grad ble tildelt som gratisaksjer til en del personer i ledelsen og styret ved verket. Han fortalte om BANC som sto bak finansieringsforsøkene på å skaffe fram nok kapital til å kjøpe og utvikle gruver i Sudburyområdet. Pengene ble hentet i Kristiansands området og etter hvert i begge Agder fylkene. Han fortalte at Sam Eide etter en av sine Amerika turer hadde presentert ei regning på 225 000 kroner – noe som tilsvarte mer enn 100 årslønner for en industriarbeider. Også Grønningseter og Hybinette fikk kritikk for sine saftige reiseregninger. Hybinette hadde diverse patenter han tjente penger på og sammen med det han tjente gjennom raffineringsverket bygde han blant annet Hindseberg slott i Sverige og bygde og startet en papirfabrikk i Sverige.

Inco og mangemillionæren JP Morgan som eide aksjemajoriteten i Inco, sloss mot BANC og gjorde alt de kunne for at ikke Raffineringverket skulle lykkes. Banc gikk konkurs i 1916 og måtte refinansieres. Inco gikk til regulær priskrig i 1921, frem til 1924.

21/6 – 1926 var konkursen i Raffineringsverket en realitet og store deler av Sørlandet rystet i sine grunnvoller. Søndenfjelske Privatbank sammen med banken i Arendal gikk dundrende konkurs og mange mennesker tapte penger. De totale tap var på over 50 millioner den gangen og i omtrentlige omregninger til dagens pengeverdi skal det tilsvare et sted mellom 30 og 50 milliarder. Etter konkursen ble det satt ned et granskingsutvalg – Nikkelkommisjonen - som skulle prøve å ta stilling til om de mest sentrale i skandalen – Eyde, Børresen, Hybinette med flere, burde anmeldes for svindel. Ingen av de tre hadde kjøpt noen aksjer selv – bare tatt i mot gratisaksjer - og de hadde unnlatt å fortelle om BANCs gjeld på 20 mill Can $. David Vogt, Oscar Jebsen og Emil Stray tapte millionbeløp. Da nikkelskandalen ble tatt opp i Stortinget var det helt likt under avstemningen og saken ble avvist med stortingspresident Lykke’s (høyre) dobbeltstemme.

Kristiansand Elektrisitetsverk som hadde bygd ut for å betjene Raffineringsverket med strøm gikk med store underskudd helt fram til 1930.

Thonstad mener at det var en litt tilfeldig glipp at ikke Inco sikret seg rettighetene til Hybbinettes prosess i alle tumultene omkring konkursene. I en del av årene før og etter konkursen var det ing. Gjertsen som drev Raffineringsverket og det er tydelig i en del av korrespondansen mellom Gjertsen og Grønningsæter at det var et meget dårlig forhold mellom de to. Når da Falconbridge kom inn i bildet fikk Grønningsæter ansatt sin mann – direktør Steen. Steen hadde jobbet litt for verket i 1915, men var ellers kjent for å ha vært med på å utvikle Søderberg ovnene for aluminiumsindustrien.

Thonstad mener Grønningsæter gjorde en fantastisk jobb gjennom mange år for å unngå, og utsette, kravet fra provinsregjeringen i Ontario om å bygge raffineringsverk i Canada – 51 % av all malm som ble tatt ut av gruver i Ontario skulle foredles ferdig i Canada. Jobben med å trenere ble fortsatt av direktør Ragnar Jahnsen som ble ansatt i 1953 og først i 1974 ble det bygd raffineringsverk i Becancour i Quebec etter modell av vår ML – prosess. Fabrikken var en fiasko og ble lagt ned etter noen måneder.

De første årene etter at Falconbridge tok over i 1929 ble bedre enn noen hadde forventet da den amerikanske regjeringen bygde opp store strategiske lagre med nikkel og all produksjon var forhåndsolgt til en god pris. Inco produserte i 1930 over 90 prosent av all nikkel i verden.

Arne Johan Finne