Situasjonen ved
Falconbridge våren 1940 var temmelig optimistisk med økt bemanning
, og gode priser på metallene.
Daværende
Fagforeningsformann Gotleib Thomassen hadde 8. april gleden av å
sende brev til ski og skøyteklubben Fagen 32 om at fagforeninga sa
ja til å stå som garantist (2. Endossent) for lån til kjøp av
skibakken Storheia fra AIK.- Lund.
9. april ble fabrikken
stoppet uten stor dramatikk eller bombetreff. En av de ansatte Hans
Orstad mistet kona i bombeangrep og fikk en tid senere utbetalt
begravelsesbidrag fra forbundet.
Etter en tre ukers stopp
ble bedriften startet igjen med redusert drift . Grunnlaget for
drifta var Evjematte, noe rester av Canadamatte, og senere fikk de
matte fra Petsjenga i Russland – nær Finnmarksgrensa.
9. april var det nesten
600 ansatte, og de fleste av disse fikk ikke jobb da de skulle starte
igjen 26.april. Midlertidig ansatte, lærlinger, folk uten
forsørgelsesbyrde , folk med gård, og 2 skolelærere måtte gå.
390 mann meldte seg , og 280 mann fikk halv jobb, alle sammen.
Systemet med halv jobb fungerte dårlig, slik at man endte opp med
160-170 mann på heltid etter en tid. Foreningen sendte henstilling
til kommunen om hjelp til de som hadde mista jobbene sine.
Etter søknad fikk en del
av de ansatte erstatning for ødelagte eiendeler under bombeangrepene
9. april – fra 100 til 300 kroner.
Allerede 10.juli kom det
brev fra der Reichskommissar om å sende oversikt over foreningas
eiendeler og formue. Det var heretter ulovlig å bruke av midlene
uten sosial-departementets godkjenning, og max beløp som kunne
brukes uten godkjenning var kr.500. Denne forordning var stemplet
”strengt konfidensielt” og det var presisert at offentlig
diskusjon eller publikasjon ikke var ønsket.
Både L.O. og Forbundet
anbefalte sterkt at oversikten ble sendt umiddelbart.:
Formue i bank og kasse kr. 1735
Skrivemaskin, kartotek,
fane kr. 1475
Konto i forbundet kr.
965
Totalformue kr.
4175
I november kom det nye
direktiver fra tyskerne. Alle fagblad og skriv ble sensurert. Den
fungerende L.O.-ledelsen avviste et krav om å avholde
tillitsmannskonferanse for å behandle et forslag om kollektivt
N.S.-medlemskap.
All politisk virksomhet
ble forbudt, og mange av skrivene som fagforeninga fikk var trykket i
Nasjonal Samlings Rikstrykkeri.
I desember 1940 hadde
prisene begynt å galoppere oppover etter datidens målestokk og det
ble fremsatt krav om Dyrtidstillegg. Partene ble enige om et tillegg
på 8 øre timen, men dette ble stoppet av tyskerne. Fagforeninga
her, ba ledelsen om å gjøre en vri ved å gi et tillegg i form av
julegratiale, og det gikk ledelsen med på og gav et beløp på kr.
75 på julelønninga.
I 1941 sendte 43
organisasjoner protester til Terboven mot overtakelsen av
siviladministrasjonen, hvilket medførte at 3 tillitsmenn ble
arrestert. Disse ble snart løslatt, men etter hvert satte tyskerne
inn nasister til å lede alle fagforbundene, også Norsk Kjemisk.
Forbundsformann Nic. Næss
ble varslet og kom seg i sikkerhet til Sverige like før han skulle
arresteres. Under trusler om standrett ble forbundets nest-formann
Karsten Thorkildsen tvunget til å fortsette i nesten et år før han
fikk lov til å slutte.
Den lovlig valgte
forbundsledelsen sendte ut beskjed til alle fagforeningene om ikke å
ha kontakt med den nye forbundsledelsen, men når man i ettertid ser
på korrespondansen så må man si at dette ikke ble fulgt. Mangelen
på det meste, gjorde at man stadig ba den nye forbundsledelsen om
hjelp til skaffe alt fra fisk til gryter og arbeidstøy.
Utover i 1941 viser alle
skriv at det begynner å bli vanskelig med mange ting. En rekke brev
blir sendt til den lokale forsyningsnemd, med bønn om hjelp til
ekstra rasjonerings kort på brød og fett på grunn av tungt og
anstrengende arbeid. Man henviser stadig til andre som man har hørt
om har fått ekstrarasjoner ( Fiskå, Vigeland, og diverse arbeid for
tyskerne ). Ofte gikk det også skriv til forbundet for å få hjelp
til å få tak i ting. Bedriftsledelsen satte, for en tid, i gang
suppebespisning for de ansatte- kr. 0.15 pr. porsjon. Sko ble
etterhvert et problem og foreninga prøvde å overbevise
forsynings-nemda om de arbeidforhold våre ansatte hadde. Like etter
blir det fortvilet bedt forbundet om hjelp til å påvirke
Forsyningsdepartementet om hjelp til å skaffe sild som var bestilt.
På grunn av svette og syredamper er det i neste omgang” unnertøi
” det søkes om.
Innimellom dette skjer det
flere triste ting. L.O.- advokat Vigge Hansteen og klubb- formann
Rolf Wickstrøm blir arrestert for å lede jernarbeiderstreik i Oslo,
og til stort sjokk og forferdelse blir begge skutt.
På bedriften blir det
stadig sendt nye søknader om sild – klippfisk –tørrfisk –
istersild – poteter og ved. I håp om at det skal hjelpe blir det
sendt med nøyaktig forsørgelses – byrde for hver enkelt ansatt.
175 ansatte forsørget totalt 668 personer.
Da alle fikk ordre om å
levere inn radioene i 1941 var det en av mekanikerne som tok sin
radio i ryggsekken og tok den med på jobb. Radioen ble plassert i
kjelleren på verkstedet og ved hjelp av en av ingeniørene og tre
andre lyttet de på nyheter fra London helt fram til 1945. Nyhetene
ble oversatt og levert pr. sykkel til en gruppe på Fiskå Verk som
mangfoldiggjorde nyhetene. I samarbeid med en sender på Slettheia
ble det formidlet beskjed om viktig last til og fra bedriften. En
sending med nikkel, og en med matte fra Petsjenga kom aldri fram.
En spesiell ting fra
lønnsstatistikk i 1942 var at arbeiderne gikk
ned 1,98 øre timen i lønn når de passerte 60 år, fra
kr. 1.72 i timen til kr. 1.702. I tillegg var det oversikt over trekk
i lønn for lån til kjøp av fisk og grønnsaker, fra kr. 2.12 til
kr. 3.18 pr. uke.
Hver ansatt hadde også
fått i gave – 2 mål ved, 1 stk. dongrydress, 2 flasker tran,
og kr. 75 til jul.
I mai 1943 oppstod en
situasjon som var ganske alvorlig. Direktør Steen kom med
beskyldninger mot en del ansatte om sabotasje og tariffbrudd.
Beskyldningene ble også rettet direkte mot fagforeningsformann
Gotleib Thomassen. Flere av arbeiderne på Anodeovnen er med på
protestskriv til direktøren.
De innrømmer at ” der
på grunn av de vanskelige ernæringsforhold har vært en almindelig
uvilje blant arbeiderne mot å arbeide i akkord, uten at de fra noen
arbeiders side er drevet noen agitasjon i den retning.”
Beskyldningene blir videre stemplet som smakløse og usannferdige, og
at direktørens uttalelser kan være en alvorlig hindring for ro og
orden på arbeidsplassen og kan ødelegge det herskende
tillitsforhold på bedriften.
Sabotasjebeskyldningen
var såpass alvorlig for fagforeningsformannen ( han ble fremstilt
som hovedperson ) at han sa opp jobben sin fordi han følte seg
utrygg. Han ble oppkalt til direktøren og fikk sluttattest og ble
utvist fra kontoret.
Den valgte nestformann,
Randulf Fjermeros, tok over som fagforeningsformann, Trygve Tellefsen
som nestformann og Anker Hansen ( far til Aud Blattmann) som
sekretær.
I juni 1943 ble det avtalt
at Haakon Tellefsen fra Høvåg skulle jakte alker for de ansatte og
ledelsen var behjelpelig med å skaffe patroner. 70 alker ble
resultatet.
I september ble det
skrevet brev direkte til diverse fiskemottak i Lofoten om kjøp av
fisk, uten hell. I oktober fikk foreninga ordnet en anvisning på 41
gryter gjennom L.O.
En ting var å få en
anvisning, men gryter var mangelvare. Firmaene i Kristiansands-
distriktet ble forsøkt uten hell. En henvendelse til Jern
og Stålkontoret i Nærings- departementet
førte etter hvert til leveranse fra firma Alfred W. Olsen A/S i
Oslo.
Tidlig i 1944 søkes det
Forsyningsnemda om å få kjøpe tobakk direkte fra en av de lokale
bedrifter. Med dagens røykelov i minne siteres det direkte fra
skrivet:
”Vi vil samtidig gjøre
nemda oppmerksom på at et stort flertall av arbeiderne bruker
skråtobakk i sitt yrke da det virker decinfiserende og beskyttende
under arbeidet i de støvete Roste og Smeltebyggninger.”
Denne søknaden var
underskrevet av Trygve Tellefsen som fungerende formann, da både
Randulf Fjermeros og Anker Hansen ble arrestert av tyskerne.
Randulf ble torturert og
mishandlet på ”Arkivet”, før han ble sendt til Møllergt.19 og
videre til Tyskland med m/s Westphalen som gikk ned utenfor Sverige.
De fleste omkom, og deriblandt Randulf.
Randulf var en av Sivil
Orgs. stiftere og ledere i Kristiansand. Anker Hansen var med i samme
organisasjon men, ”slapp unna” med 5 uker på ”Arkivet”, 13
måneder på Grini, før han mot slutten av krigen ble overført til
Mysen fangeleir.
I april 44 anker foreninga
et avslag på helmelk til 3 sveisere : Odd Hamre, Finn Fredriksen
(omkom senere i krigen) og Oskar Olsen hadde alle ” svært
sunnhetsskadelig arbeid med sveising av syretanker som gav kobber og
arsenikkdamp.” Odd er i dag kjent for de fleste som mangeårig
lærer på yrkesskolen, lokalpolitiker og de senere år som
pensjonistrådgiver.
Fra tyske myndigheter kom
det skriv om at arbeidstøy var bedriftens eiendom, og kun var til
utlån for de ansatte.
I tida rundt fredsdagen,
8. Mai, ble det verken sendt eller mottatt skriv.
13. mai kommer det
telegram fra fungerende forbundsformann Karsten Thorkildsen om at
forbundet er igang igjen med sin lovlig valgte ledelse.
I mai og juni kommer det
flere skriv fra forbundet og L.O. om hvordan man skal forholde seg
til N.S medlemmer, folk som frivillig jobbet for tyskerne, og
tyskertøser.
L.O. anbefaler at ingen av
disse skal få jobb før alle rettslige oppgjør er ferdig. L.O.
advarer sterkt mot uriktige anklager mot noen. Når det gjelder
kvinner, mest unge, som hadde kommet i selskapelig eller annet samvær
med tyskerne, mener L.O. at disse bør kunne få jobb. Gjenreisningen
krever mye arbeidskraft, også kvinnene.
Lokalt fikk fagforeningen
avtale om å få lister over de folkene bedriften ønsket å ta inn,
for å luke bort N.S.-folk.
Enka etter Randulf
Fjermeros får tilsendt kr. 1000 fra forbundet for tap av ektefelle,
og litt senere blir det sendt ytterligere kr. 1000 som æresgave.
Forbundet sendte skriv og
ba foreninga om å sende en oversikt over hva de ansatte hadde fått
av bedriftsledelsen i de 5 årene.
Foreningsformann Trygve
Tellefsen sender lista, men er knallhard i sin kritikk av direktør
Steen: ”Vår arbeidsgiver har i krigsårene, som for øvrig alle
andre år, hvert av dem som ingen forståelse har av arbeidernes
trengsler og mangler på det økonomiske og materielle område. De
ting som er oppnådd i okupasjonstiden har vi måttet tigget om og
betalt for. Ved og julegratiale har vi fått med mye bed og sled.
Vår arbeidsgiver har ikke
følt noen forpliktelse for arbeiderne i denne tid, og utallige er de
krumspring han har utført for å slippe fra et hvert ansvar.
For de av oss som kjente
Trygve som en svært rolig og avbalansert kar er dette sterke ord.
23. september samles Norsk
Kjemisk til landsmøte. Våre representanter var Trygve Tellefsen og
Odd Hamre. I åpningstalen holdt Karsten Thorkildsen en minnetale
over alle Kjemisk sine tillitsmenn som ble skutt, og i tillegg alle
dem som omkom i tyske konsentrasjonsleire. Mange ble nevnt, men
spesielt ble omtalt forbundets første formann Halvdan Jønsson som
ble valgt som leder av de illegale arbeid i 1942. Han døde i Dachau
i februar 1945. Forbundsforann Nic. Næss døde av sykdom i Sverige.
Landsmøte er preget av bitterhet og tyskerhat. Av gjestene er
spesielt den hollanske svært opptatt av hevn og kontroll med
tyskerne, mens den russiske gjest holder en flammende aggitasjonstale
for kommunismen. En av de tidligere forbundsekretærene blir
ekskludert for lunken holdning mot tyskerne. Begge arbeiderpartiene
fikk bevilgning på kr. 15 000. ( Norges kommunistiske parti var den
gang stort og regnet seg som partiet for arbeiderne)
En sak har jeg valgt å
følge helt fram til 3. Juni 1946. Saken om sabotasje--beskyldningen
fra direktør Steen. Gotleib Thomassen hadde ved hjelp av
fagforeninga fått L.O.s-juridiske kontor til å se på saken. De
oppnådde å få Steen til å tilby seg å ta tilbake beskyldningen,
samt at Gotleib skulle få tilbake jobben sin. Gotleib skriver så
til foreninga at den eneste grunnen for at han tok opp igjen saken
var utelukkende for å få spørsmålet rettslig belyst og evt. at
direktørens holdning og forhold overfor sine arbeidere møtte bli
gjenstand for granskning.
Gotleib er meget skuffet
over både foreningas og forbundets behandling av saken og mener
saken hadde fått et helt annet forløp ved en korrekt og velvillig
behandling.
A.J. Finne.