Else-Karin Tryti

Else-Karin ble født i 1955 og vokste opp i Skuteviken i Bergen med sine foreldre og søsken. I et lite arbeidermiljø med 30-40 familier fra ulike samfunnslag og like mange barn i alle aldre, levde de sammen på godt og vondt, i tykt og tynt. Barna vokste på 1960-tallet opp uten at de voksne verken aktiviserte eller overvåket det de bedrev tiden sin med. Så lenge de kom hjem til avtalt tid.

På fritiden var aktivitetene mange og mangfoldige. Rim, regler, ellinger. Ordspill og spøkelseshistorier. Klappeleker og paradis, Slå på ring og slåball. Ungene skapte egne tradisjoner som gjentok seg regelmessig. De dro til Skolten for å ta i mot Englandsbåten, de løp fra kyr og illsinte okser som stakk av fra Slaktehuset og beundret brudepar utenfor Mariakirken lørdager. Om sommeren busset Else-Karin og vennene hennes til Helleneset eller Elsesro for å bade, mens de om vinteren tok frem rattkjelken og suste avgårde ned Skuteviksveien før de krøp inn i snøhytten de hadde bygget kvelden før. Det var så mye mer snø på 1960-tallet.

Elle melle

Deg fortelle

Skipet går

Ut i år

Rygg i rand

To i spann

Snipp snapp snute

Du er ute

Sandviken barneskole hadde delt skoleplass, streken på midten skilte jenter fra gutter. Det eneste som lurte seg over streken, var lapper. Hemmelige beskjeder fra venn til venn og kjærlighetserklæringer som ikke kunne vente til endt skoledag. Både på barne - og ungdomsskolen var det streng disiplin og stor respekt for lærerne, enten de fortjente det eller ikke. På skolen hadde fag som matematikk, naturfag, gymnastikk, engelsk og tysk. Og skjønnskrift, spesielt på barneskolen.

Bro, bro, brille

Klokka ringer elleve

Keiseren står på sitt høyeste slott

Ser utover land

Ser utover strand

Fare fare krigsmann

Døden skal du lide!

Den som kommer aller sist

Skal i den sorte gryte

Tre uker, tre somre på rad, før hun som 14-åring begynte å jobbe om somrene, dro Else-Karin på feriekoloni, et tilbud som avlastet foreldre i lange skolefrie sommerferier. Feriekoloniene hvor mange barn på samme alder ble aktivisert med bading og turer, var på Os, Steinestø og Mjølfjell. Foruten havregrøten, minnes Else-Karin feriekoloniene som et positivt innslag i livet den gang og ville ikke vært foruten.

Livet i Skuteviken var buekorps, duekleiver, det skumle Marimine-hullet, det var friområdet Bergenhus Festning og det var rampestreker. Noen uskyldige, noen mer alvorlig. Slumsøstrene hadde base i et hus i området, de gjorde en positiv forskjell og hjalp de som trengte det. De la rett og slett en stjerne over det hele med sin medmenneskelighet.

Logg/ sammendrag: Barbro Matre Publiseringsdato: 04.okt.2019 11:07:30

Det var få kvinner i arbeidslivet i 1950 og 1960 årene. Det var få barnehager p. gr. av at det var noe færrest mulig hadde behov for. Til husmor familien hørte ideologien om tradisjonelle kvinneroller. Der mor var økonomisk avhengig av mannen og prioriterte barn og hjem i første rekke.

I den bydelen, som jeg vokste opp var det små trehus og murhus. Området lå ikke langt fra Bergen sentrum. Boligområdet var et typisk arbeidermiljø, der handel fra båtene på kaien og små verksteder hadde sitt daglige virke i området. Utformingen av hus, smug og gater preget strøket og bydelen med handel og forretningsvirksomhet. Der var også handel i sjøbodene mot byfjorden.

Kjøpmennene på hjørnet samlet mennesker fra nabolag og strøk. Buekorpsene var en samlende faktor for guttene, når de ble store nok. Skolen, i nærmiljøet, ble brukt av idrettslag på kveldstid. Trafikken gjennom strøket utgjorde en fare for de minste barna, men de større barna var med og passet på de minste. Kaien, utgjorde også en fare.

Gamle mennesker i strøket, tok seg også av barn de hadde et nært forhold til Nabodamer, som kjeftet var en del av hverdagen. Der bodde mennesker i alle aldre, og en del barn hadde egne besteforeldre i området. Guttene lekte cowboy og indianer, pikene hoppet strikk og passet småbarn. Dette var om sommeren og våren. Utebad, som Elsero og Hellesneset ble også benyttet. Bergenshus festning var et spennende uteareal for større barn, og ble også brukt som rekreasjon, på fine vår -og sommerdager. Skolebiblioteket, ble brukt om høsten. Der var også en arbeidsstue i nærheten av barneskolen. Når barna ble større kunne de benytte seg av Sentralbadet og gå på «Hildemors» danseskole.

Arbeid foregikk i nærmiljøet. Barna så mennesker de kjente i arbeidsklær. Barna kunne gå inn på verksteder, hvor håndverkene stundom hadde tid og slå av en prat, eller vise hvorledes de arbeidet. Barna kunne gå til skomakeren i nærmiljøet og få selv slått hull i belte. Barna fikk tidlig forståelse av yrkesarbeid. I tillegg var det fabrikker i nærmiljøet, som lagde krumkaker, der barna fikk det som var til overs ved dagens slutt. I tillegg var det en bakerforretning, der barna fikk kjøpe boller og kaker, som var til overs for 25 øre og 50øre rett før stengetid.

Der var slaktehus og arbeidet med å få dyrene til slaktehuset kunne være vanskelig. Det var en opplevelse for barna, når dyrene slet seg og rømte.

En del løsgjenger, F. eks» Finnemann» kunne om helgene ta turen gjennom strøket og da gikk jungeltrafikken fort, for alle små barn og større var redde for han.

Barnas tradisjonskultur:

Det var en del sangleker og inntil veggleker på den tiden. Det var de større barna, som lærte de yngre. F. eks: «Elle melle deg fortelle, skipet går ut i år.» «Bro bro brille, klokken ringer elleve. Keiseren står i høyeste tårn, så svart som en ravn, så hvit som en and. Fare fare krigsmann, i døden skal du lide, den som kommer aller sist skal i den sorte gryte.» Der var også rim og regler, ordspill, inn til veggleker, ellinger, spøkelser historier og regle historier som barn lærte utenat ,og som de fortalte til hverandre. Klappeleker og bytting av glansbilder. Minnebøker ble skrevet fra 7års a-12årsalderen. De inneholdt tema som vennskap, troskap og kjærlighet. Blader, som Mike og Davy Crocket ble flittig lest. Samleobjekter so m: klistremerker og klinkekuler. En lek var , å slå på ring , og noen var opptatt av å samle på popidoler. En av sangene, som ble overlevert fra de eldre til de yngre var, «Madam

Felle Anne Malene, Kom no her og hør på meg, Oline mor, Anne Madam. Min farfar er babler , På Fjellveien.»

De større barna spilte femøring på strek, og noen ganger fikk de yngre barna være med.

Samspillet mellom familier og nabolaget var stort sett slik at alle hadde kontakt med hverandre. Uenigheter mellom barna oppstod også, og noen ganger blandet foreldre seg inn i konflikten.

Kameratgruppen utgjorde alle barna i nærmiljøet, men de fleste lekte med de som var i samme alder. Det var alltid voksne tilstede i hjemmet, hvis barna hadde behov for voksenkontakt. Men barna ble også vant til å leve med konflikter tett innpå seg i familien, når de bodde så trangt. Nærmiljøet bestod av et spennende fysisk miljø, som ungene var opptatt av å utforske i oppveksten.

Barna laget duekleiv, der var lekeplass med huske og naturlige trær å klatre i. Der var bakker til å ake i. Større barn hadde samspill med yngre barn og kastet på femøring.

Kontakten med havneområdet besto i å være tilstede, når de stor Englandsbåtene la til kai på Bontlabo. Ved å se og oppleve de store båtene satte det fantasien i sving hos barna, med å reise til utlandet. I tillegg hoppet jentene strikk, kastet på kanonball og hoppet paradis. Når togene kom fra Bontlabo, og skulle til slaktehuset , var det unger som la femåringer på togskinnene for å få dem flate. Om vinteren gikk ungene på skøyter på Mulebanen og på Møhlenpris.

Samspillet mellom hjem og skole på den tiden, var ikke slik at det var vanlig at foreldrene engasjerte seg i det som foregikk på skolen.

For de av gruppene av barna, som ikke hadde slektninger på landet, som de kunnereise til om sommeren, ble alternativet feriekolonier som «lizzie Kunhle» på Os og på Steinestø.

Der barna lekte i nærmiljøet, kunne foreldrene ha øyenkontakt og de større barna visste hvor langt de kunne gå fra hjemstedet. Det sosial livet mellom husene var rik på inntrykk og opplevelser for barna både på godt og vondt.

Der var voksne ledere i idrettslag i nærmiljøet, som hadde en positiv og oppdragende virkning på de barna som var med der. I nærmiljøet var det Frelsesarmee , som hadde et hus de brukte som fast base for å hjelpe vanskeligstilte familier. D e arrangerte juletrefester for både barn og voksne.

Juletrefester, som ble arrangert der fedrene arbeidet var populære, både før og etter jul. Alle barna kanskje 20-25 barn reiste sammen på disse festene. Det var kjekt og sosialt.

Else-Karin Moen Tryti/ 2019

Spørsmål om tilgang til videoen og/eller innhaldsloggen må rettast til Else-Karin Tryti