1960- og 70-tallet

Publiseringsdato: 12.okt.2019 20:33:26

Lørdag 18. november hadde undertegnede en meget hyggelig opplevelse, da jeg besøkte 90 – års jubilanten, vår kjære gammeldirektør Ragnar Jahnsen. Det ble en skikkelig mimrestund, med oppfrisking av episoder og minner om personer fra 60 – og 70 – tallet, som var Jahnsens storhetstid.

Mimrestunden gjør at jeg denne gang har tenkt å skrive om mine første år på fabrikken, fra 1967 og fremover noen år. Fagforeninga var fortsatt dypt rystet etter ”Samvirkesaken” og Ralph Willy Persen gjorde en kjempejobb med å gjenopprette ro og orden i fagforeninga, sammen med Salve Sløgedal som ble valgt som ny formann etter hvert. (1969).

Direktør Jahnsen gikk sine ukentlige runder i fabrikken og brakte ro og trygghet til de 1500- 1600 ansatte, bare med sin væremåte. Direktør Jan S. Sand hadde en personavdeling med mange ansatte og som var preget av en annen tid. I forhandlingsmøter ble det enda brukt ”De” – formen, og første gang dir. Sand henvendte seg til meg i et møte og sa ”De” herr Finne, følte jeg meg hensatt til et annet århundre. Da dir. Jahnsen ble pensjonist i 1975 tok han meg i hånden og sa: Jeg skal først og fremst huske deg, Finne, for at du fikk meg til å slutte å si De til folk.

Direktør Jan S. Sand hadde personaldelen i sin lune hånd, men hadde store problemer med å skaffe nok folk pga. stor gjennomtrekk. Import av dansker og skotter, busslaster med nordlendinger og noe senere, pakistanere fra Oslo.

De verste årene hadde vi en ”gjennomtrekk” av folk som sluttet på rundt 500 mann. Tilslutt var situasjonen så ille, at det ble åpnet for ”siste utvei” - kvinnene invaderte bedriftsgulvet i 1973.

Ellers har jeg denne gangen først og fremst tenkt å trekke frem episoder og opplevelser for bevaring for ettertiden - de få man husker.

Jeg startet på Toppanlegget i smeltehytta. Under stoppen hver formiddag fjernet vi en arbeidsluke i den ene siden og spettet løs store klumper inne i en roterende ovn. Vi brukte spett på flere meter og jobbet totalt omhyllet av røyk og gass. Når jobben var gjort, sto vi samlet og hostet og spyttet ut av vinduet i 7. etasje. Personlig var jeg så jålete at jeg fikk tak i ei lita støvmaske i stedet for gas-klutene som var støvmaske den gangen.

Noe senere da jeg jobbet på Cu- lutinga, hadde vi en kraftig eksplosjon i lutegasskjelen på Lurgiovnen. Alle kom seg ut, men noen hadde fått i seg en del H2S- gass.

For sikkerhets skyld spurte Kåre Andersen – som den gang var driftsingeniør – om jeg ville bli med ei runde i området for å sjekke at det ikke var flere folk igjen. (Jeg hadde gassmaske). Rett ved ovnen deiset det ned en mann fra en leider, rett ned i betonggulvet. Det var en mekaniker som hadde smørt noe på heisen 3 etasjer oppe. Han hadde falt ned i 3 etapper – heldigvis – og han slapp med 13 sting i hodet og noen dager på sykehus.

Når jeg først er inne på de dramatiske hendelsene, vil jeg nevne noen episoder. En gang på SO2 – fyllinga, hvor noe knust glass i en ventil førte til en stor gasslekkasje.

En av operatørene, en meget rolig kar fra Mandalskanten, lå i surstoff på legekontoret. Han var ved full bevissthet og det så greit ut, men han var dusjet med flytende SO2 som avga gass hele tiden. Bare ved å hjelpe med å bære ham ut i sykebilen, fra Katastroferommet, fikk jeg i meg så mye SO2 gass at jeg spydde ukontrollert ute på gårdsplassen.

Omtrent på den tiden hadde vi en episode med lekkasje av flytende klor i klorbunkersen.

Vår alles kjære, Kåre Abrahamsen, gjorde sammen med andre, som vanlig en fantastisk jobb med å tette lekkasjen, men Kåres gasstette dress hadde små rift i skrittet.

Da Kåre dro av seg tøyet, fulgte skinnet med, på de nedre hengende deler av hans ”edlere deler”. I 14 dager måtte Kåre daglig til behandling, med smøring og bandasjeskift hos søster Ada. Kåre gjorde selvfølgelig et stort nummer ut av hver behandling, til Ada`s store fortvilelse.

Den tiden hadde bedriften mange ”sosialt ansatte” med små krav til innsats. Jeg var med i seriøse forhandlinger for å få en nyansatt til å godta at han skulle vaske ”kontrollrommet” på toppanlegget. Mange av dere vil fortsatt huske rommet som var ca. 2 x 3 meter, og dette rommet skulle vaskes hver dag. Ingen tilleggsjobber, bare vaske rommet. Etter noen dagers betenkningstid kom han med beskjed: Det får heller være, han syntes det blei for møe.

Han sluttet samme dag..

På samme tiden hadde vi en svært tynn ansatt som feide litt i Cu-avdelinga. En gang han ble vekket av overing. J: Alvsåker som påpekte at det ikke var tillatt å sove i arbeidstiden, fikk Alvsåker raskt svar: ”Det har ikke du noe med. Snakk med sjefen min – formann Olav Fidje” Alvsåker forstyrret ham aldri mer.

Den gang hadde vi ikke vasketid, og garderobeinngangen var bevoktet av uniformert vakt. Vakta hadde diverse oppdrag utenom og forlot bua si i korte øyeblikk. Da var det en sport å komme seg inn uoppdaget for å vaske seg i arbeidstia. En gang skjulte han seg innenfor svingdørene inn til 1. etasje og da jeg løp opp trappa, hørte jeg: Stopp der - kom ned her!

Den unge Finne var 22 kg lettere enn dagens utgave. Jeg løp videre og inn i 2. etasjen og videre inn i garderobeskapet mitt, mens jeg tviholdt på innsiden av døren. Utenfor hørte jeg vakta spørre flere om de hadde sett noe til meg. Etter å ha ventet en stund kom jeg meg velberget og usett i dusjen. Flere år senere kom vakta og spurte hvor jeg var blitt av den ganga, og han lo godt da han fikk høre sannheten.

I 4-5 år hadde jeg jobben som Vernetillitsmann/ Hovedverneombud og hver onsdag var det legerunde som i dag . En onsdag hvor både doktor Glad og doktor Høgetveit var med, kom vi opp i Elektrikergarderoben hvor en eldre kar som hadde vært ansatt i mange år, solgte brukte musikk-kassetter for 5 kroner stykket. Både Glad og Høgetveit kjøpte flere hver, riktig fornøyd, mens jeg holdt meg diskret i bakgrunnen.

Da vi kom ut spurte de forundret hvorfor ikke jeg hadde handlet noe. Jeg svarte at jeg ikke pleide å handle tyvegods, alle vet jo at brukte kassetter kommer fra bilinnbrudd fra narkomane som trenger penger til dagens ”skudd”. Å du søte tid, så fortvila som de var. Begge to brukte lang tid på å komme over hvor godtroende de hadde vært.

Direktør Sand var en person jeg satte meget stor pris på, en rederlig, fin fyr. En gang det var snakk om ”smøis”, at folk tok med seg mindre ting hjem fra arbeidsplassen, så hadde ikke Sand noen kommentarer i negativ retning, men nevnte at han ikke trodde han personlig noen gang hadde tatt med seg noe som tilhørte bedriften. Neste dag traff jeg tilfeldig på Sand på gårdsplassen med ei hekksaks under armen, tydeligvis hadde han vært og fått den slipt på verkstedet. ”Ja vel Sand, så du har vært og smøisa arbeidstid” var min lille kommentar.

Den likte Sand, som var kjent for å være en replikkens mester.

Ellers var jeg med ganske mye og jobbet med loven om Bedriftdemokrati, og var flere ganger på Sørmarka – LO’s kurssted, og jobbet med loven før den ble vedtatt. Når jeg da selv deltok på første møte i Bedriftsforsamlingen i 1973 var det et stort øyeblikk for meg.

Som tidligere nevnt kom damene for fullt i 1973.

Mange av de første som kom var damer som hadde jobbet flere år på Lumber og var vant til akkordarbeid og tøffe forhold. Men – får du for mange damer sammen, kan det være et problem. Jeg var gruppeleder for dagarbeiderne, og ble blandet inn i all krangel som oppstod. Damer har litt mer millimetermål på rettferdighet, og jeg måtte stadig inn å mekle.

Ellers var damene også med og bidrog til et hyggeligere miljø.

Ei av jentene hos oss i Kobberen hadde vært litt vel uforsiktig med vannslangen mot undertegnede og fikk som fortjent. En dag hun satt og snakket med noen ved et bord tok jeg forsiktig og klemte enden av en tommes vannslange med fullt trykk. Denne fikk hun intetanende ned i buksa bak- med fullt vanntrykk.

- Som ho skreik.

A.J. Finne