Gamle høvdinger

Publiseringsdato: 12.okt.2019 20:44:49

Som representant for en av de som har vært ansatt ei stund – 30 år til sommeren – føler jeg at det kan være naturlig å være litt opptatt av fortid og historie.

Etter hvert har jeg tenkt å hente fram en del stoff fra Arbeidernes Lokalarkiv fra krigens tid og tilbake helt til første fagforeninga i 1910.

I dette nummeret vil jeg gå tilbake til året 1967, hvor da undertegnede skulle ha en kortvarig vikarjobb på Falconbridge mens jeg ventet på hyre.- Det ble aldri noe mer hyre.

I ledige stunder var jeg etter hvert rundt i bedriften og ble kjent med anleggene. Arbeidet på smelteovnene står for meg som noe av det mest imponerende og farlige vi hadde den gang. De gamle smelteovnskongene – Edvard Eliassen. Thor Johan Berg, Elias Gjertsen, Kjeld Christensen, med mange flere, - står for meg som uvanlig dyktige og uredde toppfolk. Det å satse, kjøre og tappe de gamle smelteovnene våre var en kunst, og alle som har opplevd raus, hvelv-eksplosjoner og dørkinger (hele ovnen med flytende metall rant ut i bunnen) vet hvor farlig og dramatisk det kan være. Forherden hvor tappingen foregikk holdt opptil 3000` og krevde stor nøyaktighet og rutine.

I tilknytningen til smelte- og rosteovnene hadde vi en stor gjeng med ovnsmurere. Tungt, tøft arbeid med reparasjoner av ovner og hvelv som nesten aldri fikk lov til å bli kalde før jobben måtte gjøres. Olav Børrufsen, Kai Mammen, Leif Jensen med mange flere, men kongen av dem alle var Ralph Persen. Som en apekatt var han til topps i pipa – 116 meter over bakken. Ralph var et muntrasjonsråd av de sjeldne, og vi hadde mange feststunder sammen med ham i badstua om ettermiddagen.

Etter hvert begynte jeg på dagen i Cu- avdelinga og jobbet bl.a. sammen med ”far” Trygve Skribeland, som rakk 53 år på bedriften. Vi som var unge den ganga hadde nok større respekt for de eldre enn de unge har i dag, men vi unge var i alle fall svært lydhøre tilhørere når Trygve fortalte fra bedriftens unge år om ”kobbersmelta” og andre anlegg som var ukjente for oss.

Som ung tillitsmann hadde jeg gleden av å være med på en liten tilstelning hos direktør Jahnsen da Trygve fikk kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste – 53 år på fabrikken.

Den gang hadde jeg, som mange andre, et inntrykk av at for å få jobb på Falconbridge var det nok med 2 bein og 2 armer. Sant nok var det noen sosiale ansettelser, men jeg oppdaget fort at det var en mer komplisert og omfattende bedrift med en hard kjerne av faste, dyktige folk som holdt det hele i gang.

En grov harelabbreise rundt i bedriften kan gi et lite bilde av en helt annen verden enn i dag. På rosteovnene alene jobbet det over 100 mann med sterke personligheter som 1.menn på hvert skift, som syrte sine mannskaper med hard hånd. På dagtid hadde vi spesielle gjenger for ”armbrudd - nedfall og sykloner med egne 1. menn som gikk på med krum hals på spetting og skifting av armer i ovnene med 800`varme imot seg.

Personlig kom jeg i lære på den ”nye Cu- lutinga” hos den gamle hedersmann Bjørn Langemyr på B-skiftet. Vi hadde et enormt arbeidspress og det var mer enn ei gang at jeg kom hjem med uåpna matpakke. 18-19 presser ble tømt pr. skift i den verste tida, men trivselen og samholdet mellom oss skiftfolk var enormt. Bjørn Langemyr var en av mange småbønder som hadde gitt opp å drive småbruket sitt. Han satset på å være på Falconbridge fram til pensjonisttilværelsen og de brydde seg veldig om å bedre forholdene og framtida si.

I nikkelavdelinga var det nok kranfolkene – Jens Fåland, Oskar Loland, Arnold Hærås, Sverre Møretrø og mange til, som hadde den tyngste jobben med skikkelige harde akkorder i skikkelig varme over tankene. Miljømessig var det elendige forhold mange plasser og i flere jobber ble det brukt nikkeloppløsning til spyling og rengjøring. Anode- og slamspyling var blant de verste jobbene, og folkene her ble raskt flyttet bort fra produksjonen og over i transporten da doktor Høgetveit kom i gang med sitt arbeid tidlig på syttitallet. De var blant de heldige og er i dag spreke pensjonister alle sammen. De som var i de nest verste jobbene slik som Ni-kjeller og Cem, ble værende og altfor mange av dem gikk bort altfor tidlig. Den jobben som flest nyansatte ikke greide var uten tvil pressetømming på presseloftet, og mange spreke unge mennesker fikk seg en overraskelse da de oppdaget at de ikke greide å holde følge med gamlekara – Ola Bjørnhom, Erland Olsen, Kjell Koveland og Notto Nevestad med flere. Nevestad var den som holdt ut lengst i jobben, opptil 25 presser i skiftet gjennom mange år, stadige ekstraskift, litt husbygging innimellom og hjem å hjelpe til med 5 småunger. Pålitelige vitner har fortalt om Nevestad at da han gikk igjennom tolla på danskebåten med en velfødd ½ gris over skuldra uten ar tollerne så mye som blunka, ingen vanlige folk bærer så lett på slik ei vekt.

Bedriften var totalt forskjellig fra i dag. Blant annet jobbet svært mange på akkorder som var tidsstudert. Det vil si at man målte ytelsen til den enkelte i hundredels minutter med stoppeklokke. Jeg ble valgt som tidsstudietillitsmann på mitt første årsmøte. Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget at det var en jobb omtrent på heltid. Jeg hadde sagt ja til jobben som foreningens kontrollør av tidsstudiene som ble tatt over hele bedriften.

Heldigvis forsvant tidsstudiene kort etter, fordi fagforeninga jobbet hardt for dette, etter hvert som vi fikk dokumentert den store overhyppigheten av kreft. Fagforeninga var preget av datidens store personligheter- Salve Sløgedal, Kåre Abrahamsen, Ralph Willy Persen og Jacob Sørensen. I Kåre Abrahamsens tid som kasserer hadde alle bedre tid, og mange av våre pensjonister kom aldri med mer enn ei medisinregning av gangen. Besøket hos Kåre var deres store lyspunkt i hverdagen.

Fagforeninga hadde ellers en stor oppgave med å få fortgang på ombygging og modernisering av en helsefarlig prosess. På det verste diskuterte vi seriøst om vi burde gå inn for å legge ned hele bedriften, for å spare liv. Vi jobbet mye med å få til en erstatning til de som ble syke, og for meg var det tøft og tungt at den første til å få utbetalt erstatning var enka etter Salve Sløgedal. Ombygningene og forflytningene krevde mye arbeid fra foreninga, med flere hundre mann som skulle skifte jobb, en prosess som gikk utrolig bra. Samtidig ble det jobbet med å forenkle lønnssystemet fra ca 70 forskjellige lønnssatser og ned til 12.

Utviklinga har vært enorm på disse årene, interessante og gode år har det vært med mange flotte mennesker en har jobbet sammen med