Bjørg Wallevik

Bjørg Wallevik er lærer/skoleinspektør, og har vært lokalpolitiker for Høyre i Kristiansand siden 1979. Fra 1991 til 2003 var hun ordfører, deretter var hun rådgiver knyttet til rådmannens stab fram til hun ble pensjonist. (Mer i Wikipedia)

I dette intervjuet forteller hun at det var ønsket om å bidra til endringer i byen som gjorde henne til politiker. Den kjentes «for trang» - hun ønsket at den skulle bli mer mangfoldig og inkluderende. Majoriteten i Høyre delte dette synet.

Fra 1964 til 1971 bodde hun i USA, i Denver, Colorado. Der møtte hun en helt annen kultur enn den hun var vant til. Blant annet ble hun kjent med rollen til ideelle stiftelser i amerikansk kultur-, utdannings- og forskningssektor.

Hun kom hjem igjen til det hun i spøk kaller «AKP(m-l)-tida». Mye var ved det gamle, Høyre var blitt mer liberalt og hadde øye for enkeltmenneskers egenart – men den intellektuelle eliten var blitt mer sosialistisk. Hun opplevde at det var «galt» å ha vært i USA – og attpåtil å ha likt seg der.

Mot slutten av 80-tallet ble familien rammet at den tragedien at datteren Brita fikk kreft og døde, 16 år gammel. Hun hadde talent, og hadde allerede tatt plass i det offentlige rom som musiker og meningsbærer. Bjørg trakk seg fra all offentlig virksomhet. Men familie, venner og kollegaer hjalp henne til å erkjenne at livet måtte gå videre. Hun kom først tilbake til jobben – deretter til politikken.

Da hun ble Kristiansands første kvinnelige ordfører i 1991, møtte hun noen negative reaksjoner: «Flere ville gi meg dårlig samvittighet». Det pågikk hardest i det første året.

Kommuneøkonomien var elendig da hun overtok. «Det var fattigskolens tid». Hun husker demonstrasjoner utenfor rådhuset, og William Glads utstilling av lik i sykehjemssenger. Hun husker at sysselsettingsmidler ble en første mulighet til å utvikle visjonene om å forandre byen. Torget ble tilbakeført («kålrabistein») og Bragdøya ble rehabilitert. Dette var likevel bare kosmetisk i forhold til byens hovedproblem: Det politiske håndverket var ikke godt nok. Det manglet tydelighet. Selv språket var et problem. "Det nyttet ikke for oss å si at det var problemer på Sørlandet, når andre ropte at det gikk til helvete i Nord-Norge".

Sammen med politiske samarbeidspartnere begynte hun å fokusere på det hun mente var de viktigste utviklingssakene: Ny E18, et universitet – og et mer utviklet kulturliv. Byens største styrke var den industrielle kompetansen. Men byen hadde ingen meséner – den måtte løfte seg selv.

Etter energiloven, begynte ting å utvikle seg raskt. Noe av det første som skjedde var at det ble tatt ut 7 mill. fra KEV til et næringsfond. Etter hvert ble ei lita gruppe politikere mer bevisst på at det lå store verdier i E-verket. Disse kunne brukes til å få byen «opp av bølgedalen». Hennes eget parti Høyre var med, Arbeiderpartiet ble med og FrP var med – Kristelig Folkeparti var litt tvilende men ble til slutt også med. Etter hvert var det bare SV og Rødt som ikke ville ha endring.

Når hun ser tilbake på resultatene, ser hun først og fremst Kilden som symbol på at byen er endret. Dernest universitetet. Dette hadde vært vanskeligere å realisere uten de to stiftelsene Sørlandets kompetansefond og Cultiva. Ennå er mye ugjort, ikke minst er der fremdeles holdninger som må endres i byen. Men utviklingen har gått den rette veien, og de to stiftelsene skal virke i all framtid.

Hun ville gjerne ha fortsatt en periode til som ordfører, men Kristelig Folkeparti byttet alliansepartner og valgte heller å samarbeide med Arbeiderpartiet og SV. «Men alt har sin tid – når du ikke er ordfører lenger, er det over»

Opptaket ble gjort i Kristiansand den 28. mars 2017. Intervjuere var Bjørn Enes og Olav Wicken. Dokumentasjonsarbeidet er gjorty av Bjørn Enes.