Johan Otto Weisser

Johan Otto Weisser er (våren 2017) billedkunstner og kunstkritiker i Fædrelandsvennen. Han er opprinnelig fra Kristiansand, men bodde store deler av oppveksten i Asker. Han kom tilbake til byen i 1994, ette endt utdannelse på Kunst og håndverkskolen i Oslo.

Han beskriver bymiljøet på 1990-tallet som åpent, inkluderende og vennlig – men på helt klare premisser. «Du kunne komme som hvem som helst – men de forventa at du ble som dem». Byen var kirkelig orientert, borgerskapet var det samme som frikirka. Hvis man brøt med forventningene, ble folk først og fremst slått av undring. Det kunne bli gjort foresøk på å fjerne opposisjon og annerledeshet med «overtyngden» - men gikk ikke det, aksepterte man en opprører.

Han mener Kristiansand preges av at den ikke kan bestemme seg for om den vil være en småby eller en storby. Motstrebende har den blitt større. I starten var det nesten umulig å få stilt ut arbeider. Men så ble det raskt bedre utover 1990-tallet. Kunstprosjektet på Bragdøya i 1991 var som en opptakt, det utløste rasende reaksjoner mot kunst og kunstnere. Siden har det ikke vært noe i nærheten av slike bølger. I stedet kom Bomuldsfabrikken og Kunstmuseet. Agder Kunstnersenter flyttet til sentrum, Odderøya ble øremerket for kunstnere og kreative næringer og Kunsthallen kom på plass. Alt dette har satt Kristiansand på kartet som kunstby.

Weisser interesserte seg ikke for omdanningen av Energiverket og overførngen av akkumulerte midler til kompetanse- og kultursektoren. Men han noterte seg interessen for Richard Flordias analyse om at «den kreative klassen» var blitt viktig for byutvikling. En periode førte det til at politikerne tok kunsten på alvor.

Den ubegripelig store skuffelsen ble Cultiva. Han mener at stiftelsen ikke har levert noe (bortsett fra Cultiva Express). Kunstnerne forsøkte å protestere, men det ble ignorert. Cultiva har jo bidratt til Kilden, og det har blitt et flott bygg. Men samtidig er det så dyrt, at det tvinger programmeringen til publikumsfrieri: «Bygger man en McDonaldsrestaurant, må man servere burgere».

Et hovedproblem med Cultiva er at de heller vil finne opp kruttet selv, enn å slippe til folk som kan. Han frykter at dette kommer til å fortsette i forbindelse med den nye kunstsiloen. Der er det ansatt en direktør fra Dyreparken som kan event, men ingen kunstnerisk leder. Og (i april 2017) er det fortsatt ikke diskutert hva som skal være profilen til Tangensamlingen og det nye Kunstmuseet. Med Cultivas nye strategi - «Barnas by» - er småbymentaliteten vendt tilbake. Utviklingen er dyster. Men: Den kan gå begge veier.

Når det gjelder problemene med å samle publikum rundt annet enn «burgere» mener han at også kunstnere har ting å rette opp i. Mange lager kjedelige og selvopptatte arbeider som ikke evner å formidle noe budskap - hvorfor skal folk gå å se på det?

Han kjenner ikke til at det finnes noen strategidiskusjon i kunstnermiljøet våren 2017. Det er vanskelig å stikke seg fram, og det er alltid et element av fjolleri i å være den som gjør det. Men en ny generasjon kunstnere er på vei, de er leie av det gamle.

Oppsummeringsvis mener han at byen vakler videre mellom småby- og storbyidentiteten. Han er optimist: «Mennesket vil alltid bygge. Og om 10-20 år får Cultiva nye folk»

Opptaket ble gjort i Kristiansand 24. april 2017. Intervjuer var Bjørn Enes

Logg-Johan Otto Weisser.pdf

JohanOtto Weisser, 24. april 2017: