Ludvig Myrland

Om sjøfart

Ludvig Myrland (1937) Sjøfart
Sjøfartsmuseet i Bergen, 6. mars 2016. Intervju: Bjørn Enes, Logg: Barbro Matre
Publiseringsdato: 08.oktober 2019

Ludvig Myrland om barndom i slutten av dei harde trettiåra, oppvekst under krigen i Svaneviken på Minde, lysta på sjølivet i dei fyrste etterkrigsåra, fyrstereisa som 15-åring på eit skip fullt av "pakk" - og fyrste tur med eit gammalt, men normalt skip - til Leningrad i 1953.
29/7 2017, Ludvig Myrland har fortald meir i prosjektet www.memoar.no/bergen - både om sitt sjømannsliv og livet elles.

memoar.no/bergen/myrland-1

Les meir Trykk på pila til høgre

Ludvig Myrland startar med å fortelje om barndomsåra. Dei vart dramatiske, for ei ulykke gjorde far hans arbeidsufør. Foreldra dreiv butikk i Sandviken, men mor makta det ikkje aleine og gjekk konkurs. Familien vart sett på gata i 1938. Etter at avisa "Samarbeid" skreiv om dei, fekk dei hjelp til ein bustad i Svaneviken. Der vaks Ludvig opp under krigen - med russiske og serbiske slavearbeidarar i tyske fangeleirar som næraste naboar. "Eg såg meir enn ein unge skal sjå", fortel han.

Mange menn frå Svaneviken seilte nok ute under heile krigen, men bortsett frå to syskjenborn hugsar han ikkje så mykje om det. Derimot hugsar han svært godt dei som drog ut like etterpå, for etter berre ein tur kom dei heim "med Wranglerdress og Chesterfield i brystlomma" - og motorsykkel. Det ville Ludvig og, og då han vart femten trassa han mor sine planar om elektrolære og fekk faren til å skrive under på at han hadde tillating til å ta hyre.

Fyrste båt var damptankararen "Vally" som tilhøyrde Thv. Halvorsens rederi. Ludvig tok rutebåten til NewCastle og tog til Middelsborough utan å kunne eit ord engelsk, berre med ein adresselapp i neven.

"Båten var ny og såg fin ut - på avstand..." Men då han kom ombord viste det seg at båten var full av drit. Han meiner årsaka var at Thv. Halvorsens rederi ikkje fekk skikkeleg mannskap på grunn av at den opphavlege reiaren var landsvikdømt. "Det var mykje pakk ombord, rett og slett". Mellom anna vart messeguten banka opp regelmessig - han fekk kallenamnet "blåveispiken". Han fortel om valdsbruk mot dei yngste både ombord og i land. På fyrstereisa møtte han hamnehorer også for fyrste gong, blei trekt med på "sjåverde" - og fekk nye knyttneveslag av skipskameratar i bakrus etterpå. "Hadde det vore skikkelege sjøfolk ombord, ville nokon teke gutungane i forsvar. Men ingen gjorde det," fortel han.

Han sto ikkje kontraktperioden på 18 månader ut, men mønstra av i London og kom heim etter eit år - med Chesterfield i brystlomma. han kjøpte motorsykkel og. Trassi den dårlege erfaringa å fyrstereisa, var han snart på veg ut att: "Eing gjømann - alltid sjømann. Eg kjenner dragninga kvar vår enno, sjølv om det er mange år sidan eg gjekk i land for godt!" seier han.

Den neste båtane var heilt andre erfaringar med flotte mannskap - sjølv om båten i seg sjølv såg så gamal og sliten ut at han sa opp med ein gong han kom ombord fyrste gong ved brygga i Vaksdal. han måtte stå ein tur - og fekk oppleve Leningrad i 1953 før han returnerte til Vaksdal med korn frå Ukraina og tok toget derifrå rett heim til Minde.

I denne omgangen stoppar me Ludvig Myrland si forteljing der.

Sjå meir frå han under "Meir frå Ludvig Myrland."

søkbar Logg med tidskoder

00:00 Født på Nordnes i 1937, døpt i Nykirken, oppvokst i Svaneviksveien på Minde

00:28 Mor hadde forretning i Sandviken, giftet seg i 1927, og de drev denne sammen til faren slo seg helseløs og ble invalid

01:10 I 1939 blir familien min kastet på gaten, med 5 barn.

01:40 Mor leier inn en mann til å drive butikken, hun tar seg av barna

02:03 Vi gikk løs i Bergen, på Nordnes. Verken mor eller far drakk, men politiet hjalp og vi fikk sove i fyllearresten

02:17 Politiet skaffer oss husrom på et hospits i Strandgaten, men forsorgen kastet oss ut derfra

02:40 I 1939 slo en journalist opp et stort oppslag i avisen om hvordan bergensere ble behandlet av kommunen

03:00 Da fikk vi leilighet i Svaneviksveien på Minde.

03:23 Han som drev butikken belånte den til langt over pipen og rømte til sjøs til langt ut på 50-tallet

03:38 Mor tok opp lån for å betale ned svindleriet

04:08 Det var tyske fangebrakker på markene like ved der vi bodde, russer- og serberfanger

04:44 De hadde også fanger i reperbanen, i Johan Hansens sønners reperbane. Tyskerne laget nærmest Fjøsangerveien.

05:00 Burmaveien (Bjørgeveien) ble kalt det fordi det var fanger som bygget hele veien

05:20 Flere familier uten menn, på grunn av tvangsutsending av tyskerne

06:24 Noen menner arbeidet i Fabrikkgaten, hvor de laget propeller til båter, andre jobbet på BMW

06:45 To blikkenslagere over fikk være hjemme, tyskerne hadde bruk for dem

07:52 Flere var til sjøs under hele krigen. En fetter havnet i Amerika, ble med de amerikanske styrkene i Italia.

08:40 En annen fetter av meg havnet i England under krigen og giftet seg der borte

09:18 Eg var en snottagutt under krigen

09:30 Vi så fra vinduene hjemme hos oss og ned i fangeleieren. En fange ble slått ihjel

09:55 Jeg var 8 år i 1945, i etterkrigstiden. Begynte på Fridalen skole i 2.klasse.

10:30 Mye spetakkel, store lekeplasser. Vi fant noe dynamitt.

11:02 Fikk tanker om å dra på sjøen da større ungdommer kom hjem med Wranglerdress, Chesterfield i lommen og kjøpte motorsykkel.

11:49 Stort sett alle dro på sjøen. En rømte til sjøs som 14-åring da han skulle dumpe et klassetrinn på framhaldskolen

13:00 Jeg var 15 når jeg absloutt ville til sjøs, selv om min mor hadde skaffet meg læreguttjobb Dan Tharaldsen, elektrisk forretning på Minde, og plass på yrkeskolen.

13:40 Fikk underskrift av min far og dro på hyrekontoret på manufakturhuset. Fikk jobb som messegutt på D/T Vally, nybygget i Newcastle, ferdigstilt i Middlesborough

14:34 Jeg fikk ordnet meg vaksiner og pass. Jeg var alene og kunne ikke et kvekk engelsk.

15:09 Mønstret på i Middlesborough, tok båt fra Torget til Newcastle med skipssekken på ryggen.

15:24 Sabla fin båt på avstand, men det var så drittent at det nesten ikke kan beskrives

15:49 Messen så ut som en kullgruve. Skaffetøyet hadde sikkert ikke vært vasket siden båten ble bygget

16:03 Eg satt i gang med å vaske, skott og dørk og alt. Fikk utlevert en pøs og kaustisk soda for å få vekk olje

16:35 Søndager eksisterte ikke for messegutt.

16:45 Båten "Vally" var Thorvald Halvorsen sin, ingen hemmelighet at T. Halvorsen var nazist under krigen og fikk ikke skikkelig norsk mannskap, mye pakk ombord

17:14 Jeg ble kalt for Blåveispiken, på grunn av alle knyttnevene. Ble oppbanket hele tiden på den båten

17:39 Etter noen dager i Middlesborough gikk båten i ballast sørover til Nord-Afrikakysten

18:11 Vi kommer til Biscayabukten, storm fra nordvest. "Vally" var en liten oljetanker, vi red stormen i en uke. Jeg var sjøsyk,

18:38 Jeg hadde en spypøs og en vaskepøs som lå på våte vaskefiller så de ikke skulle seile

19:13 Jeg skulle holde messen ren, gangen utenfor og dagligrommet, det var fotefar langt opp etter skotten

19:38 10-15 cm vann i pøsen ellers veltet den

19:52 Vi ankommer Oran, vi gikk frem og tilbake mellom Alexandria i Egypt og Casablanca i Marokko

20:16 Aner ikke hvor vi lastet og hvor vi losset, jeg lå som regel i messen og jobbet

20:27 De første par lusingene fikk jeg av han som tørnet meg ut om morgenen, han halte meg ut av køyen, kom når jeg var så sjøsyk i Biscaya. Han lempet meg inn i messen

21:01 Det var ingen ombord som tok guttungen i forsvar

21:15 Båsen viser meg Alexandria, en motormann gir meg et knyttneveslag under kjaken. Jeg stakk av. Blir jaget av tre innfødte med kniv hele veien til båten

23:08 Horer ombord viser frem sakene sine utenfor Oran. Jeg stakk inn i messen. De ble hevet i land når skipperen fant ut

23:52 Liknende episode i Sfax, en i mannskapet kunne fransk etter fremmedlegionen. Ble vist til en skråning full av kvinnfolk. Byssegutten og jeg stakk der i fra.

25:29 Mannskapet kom passelig dritings ombord, noen naken etter å ha betalt med klærne sine. Humøret gikk ut over meg

26:24 Ble sagt: "Et Guds under at du reiste til sjøs igjen etter en sånn tur". Ble med på to båter etterpå.

26:35 T. Halvorsen ble dømt for landssvik etter krigen. Rederiet fortsatte i hans navn. Derfor fikk de ikke skikkelige sjøfolk om bord.

27:10 Halvorsen var i Tyskland på Hitler sin 50 års dag i 1939. Det stod bilder av ham og det er diktet sang om Halvorsen. Ble visstnok fratatt mye etter krigen

27:40 Det var lett å få hyre på båt gjennom hyrekontoret. Ene mønstret jeg på i Palermo, ikke lett å få tak i messegutter. Foretrakk norsk mannskap.

28:45 To like gamle båter lå på Dokken for et par år siden. Den ene strøken, den andre en rustholk

29:50 Jeg lå på knær og albuer så og si hele tiden som messegutt, fullstendig skutt når jeg var ferdig.

30:04 Rett i dusjen, mannskapet tålte ikke svettelukt av oss som balte med maten.

30:25 Hvis du gikk før kontrakten på 18 mnd var gått ut i utenlandsk farvann, måtte du betale reisen for den som erstattet deg.

31:25 Jeg mønstret av i London og reiste hjem derifra.

31:42 Kom hjem og kjøpte meg motorsykkel. Hang med gjengen på Kvik baren. En bensinstasjon bak Losjen.

32:24 Tenkte at sånt pakk ombord kan ikke være vanlig. De to neste turene hadde fantastisk mannskap

33:16 "En gang sjømann, alltid sjømann"

33:55 Mønstret på "Marvel" i 1953, en kolafyrt steamer. Skikkelig gammel båt fra 1922.

34:27 To bakser, en kolbakse på styrbord, en på babord. Stakk nesen ned til fyrbøteren. Ikke rart de kalte det for helvete, varmen slo i mot meg

35:03 Fyrbøterne hadde fire timers skift, en om gangen. Lempet køl.

35:24 Jeg lå i samme lugar som båsen, helt akterut. To livbåter. En jolle. Altfor lite

35:58 Båten lå på Hegrenes, jeg hadde lyst å snu, den så så sleten ut. Jeg sa meg opp samme dag. Men måtte bli med en tur

36:29 Leningrad 1953 å laste korn og levere til Hegreneset og Vaksdal mølle

36:43 Først stopp i Malmø for å bunkre kol. Hadde fri et par timer, kjøpte meg en gjennomsiktig regnfrakk jeg var veldig kry ut av

37:20 Det stod "Moss" på knappholet

37:33 I Leningrad lå vi ved siden av en båt som het "Knoll". Hauggammal båt fra begynnelsen av 1920-tallet

37:49 Vi skal til Vinterpalasset, vi blir stoppet av politi/ sidfrakker med gæver på skulderen som sjekker pass

38:14 Eg blir jaget om bord: "Kartet stemte ikke terrenget". Hadde forandret meg så mye

39:04 Mekanisk verksted hvor kvinnfolk sveiset på svære konstruksjoner. Ikke et mannfolk å se

39:32 Stappa fullt med mannfolk på ølsjapp. Der ville vi inn

39:45 Sidfrakkene hadde gått etter oss og kjek inn etter oss i ølsjappen. KGB agentene fortalte oss om hvor vi skulle gå

40:30 Det hvite huset hadde dans og viste propagandafilmer. Midt i Stalin-tiden, han var akkurat død i 1953

41:05 Meg og kameraten var 17 år, bare gamle kjerringer i 50-årene som var på dans

41:31 Vi blir stoppet på vei ut, ble hentet av buss og kjørt tilbake til båten

41:50 Skipperen har fått værmeldingen, jeg sikrer meg

42:45 Tålig bra vær helt til Skagerak, vi kom oss helskinnet gjennom, kom i etterkant av stormen

43:09 Jeg mønstrer av på Vaksdal, tar toget til Minde stasjon

43:25 Slutt

Utskrift frå avisa "Samarbeid" 25. august 1939
Avisoppslaget då familien Myrland vart kasta på gata

En familje med 5 barn kastet på gaten av forsorgsvesenet. To ganger måtte de overnatte i fyllearresten. Alle barna er blitt syke, faren er invalid.

Mange ganger har vi her i vår avis påtalt den medfart husville familier som må søge forsorgsvesenets hjelp er blitt utsatt for. - Hvorledes de er blitt kastet på gaten av byfogden, satt inn på herberger og hoteller og fått alle sine møbler og klær ødelagt. Enkelte har kanskje trodd at en del av det vi skrev var overdrevet. Men i disse dager er det hendt en ny lignende historie som vel er det mest hårreisende som er inntruffet på lenge og som i råskap og hjerteløshet stiller alt annet i skyggen og viser det varme hjertelag som lederne på forsorgen har for de ulykkelige og syke i vår by.

Det gjelder også denne gang en mann som er helt invalid på grunn av en ulykke, og vanskelig kan gå. Også hans kone har vært meget syk, de er hjemmehørende i Bergen og de har fem barn i alderen fra 11 til vel 2 år. Familien bodde før på landet da de ikke kunne få seg hus i byen. De måtte imidlertid flytt derfra hvor de bodde, og skrev til fattigstyret her i byen og ba om hjelp til hus når de måtte flytte til byen.

Da de kom til byen, nektet imidlertid forsorgsvesenet å innkvartere dem noensteds. Konen med de fem barna måtte reise til noen kjente av sig på landet og bo der midlertidig. Mens den invalide mann måtte overnatte i fyllearresten, da han ingen andre steder hadde å henvende seg enn på politistasjonen, og gå ute på gaten i tre ukersyk og helseløs som han er.

Nu kunde konen og barna ikke bo lenger der de var innkvartert på landet. De kom til byen, men forsorgsvesenet nektet dem fremdeles hus og penger til husleie. De måtte nu alle 7 gå på politistasjonen. Politiet var, som det alltid er mot husville mennesker, hjelpsom. Det skaffet hotellværelse til konen og de fem barna, og tilbød atter mannen fyllearresten.

Neste dag opsøkte imidlertid mannen sin familie på Hotel Hordaheimen, hvor de var innkvartert, og da der var plass nok til alle, blev de boende der i 14 dager. Nu tilbåd forsorgsvesenet dem et husly langt ute på landet flere mil fra byen, på en gård som lå slik til at det var helt umulig for den syke kone og mann å bo der hvor vann og ved og alle varer måtte fraktes lange veier. De sa så fra om dette, at de ikke kunne bo der.

Resultatet var at forsorgsvesenet straks lot dem kaste ut av Hotell Hordaheimen. Dette var om kvelden i et forferdelig regnvær. Vanføre, syke og fortvilelsen nær vandret nu far og mer med deem barn omkring på gaten i vårt vidunderlige, demokratiske bysamfunn, til de klokken halv elleve om kvelden innfant seg på politistasjonen og ba om hjelp.

Vannet silte av dem da de kom inn til politivakten. Da var det å innbringe hele familien i fyllearresten, inntil der kunne ordnes med husly, men også denne gang gjorde politiet hva det kunde og satte neste dag familien inn på et såkalt "hotell" ute i et smug i Strandgaten, hvor den nu bor.

Alle barna er blitt syke og likker i kikhoste etter uværsnatten ute på gaten. Et av barna som skulle begynne på skolen mandag, en pike, må ligge hjemme da hun er helt uten klær, og tilstanden hos denne familie er ubeskrivelig. Dersom det finnes noen godhjertede mennesker som kan hjelpe familien med klær, kan de henvende seg til redaktøren av "Samarbeid" hvor de kan få navn og adresse, eller henvende seg i vårt lotterilokale, Stenkjeldergate 7. og levere inn gavene der, så vil de straks bli brakt til "hotellet" hvor familien nu bor. Vi synes det er merkelig at vi har en dyrebeskyttelse her i byen for dyr kan da aldri bli behandlet slik som denne familie, jaget ut på gaten natt efter natt og nektet hjelp til det aller nødvendigste. Det er sikkert mer påkrevet å stifte en menneskebeskyttelse, som kan beskytte syke, vanføre og fattige mennesker mot de autoriteter vi har i samfundet i dag, og mot de arbeiderledere og andre politikere som jubler over slike tilstander og har laget det slik for de fattige. Men aller mest bør de beskyttes mot de råtamper på forsorgskontoret som nekter mindreårige barn husly og sender dem i fyllearresten.

(To-åringen i denne familien var var Ludvig Myrland. Han har fortalt om hendinga i dette minneopptaket)

Bøker av forfattaren Ludvig Myrland

Kaper-kapteinen - en krønike om Kristoffer Rustung

Boka forteller historien om Kristoffer Trondson Rustung, erkebiskop Olav Engelbregtsons høyre hånd og flåtesjef. Den forteller om drapet på Vincent Lunge i Trondheim, og hvordan han ble jaget fra landet for deretter å bli benådet av danskekongen og utnevnt til admiral i løpet av 3 måneder. Boka er til sals i nettbokhandlar.

Guttedager i Svaneviksveien

Det er over 40 år siden Ludvig Myrland flyttet fra Minde og opp til Paradis. Men oppvekstårene i Svaneviken husker han godt. Veldig godt. I alle år har Ludvig Myrland fortalt historier fra guttedagene hjemme i Svaneviksveien under og etter krigen. Men aldri hadde han tenkt seg at det skulle bli bok av det. Helt til sønnen John Ludvig Myrland ymtet frempå at det kanskje var lurt å få skrevet ned alle de gode historiene.

Guttene i gaten: Som sagt, så gjort. Luddaen gikk i tenkeboksen, og ut kom han med boken Krig og fred i Svaneviken. Både Eriken, Kårsjaren, Knerten, Reidaren, Gillaen, Kåbben, Sjuren, Harsen, Påsan, Brodd, tante Ruth, Krølle, Kviten, Lynet, Nils, Plomma, Bassen, Svein, Jallaen, Skalken, Russeren, Langbein, Metten, Molboen, Reket, Bai-Baien, Gåsemor, Jonny Weissmuller, Eddie Constantin og Hopalong Cassidy er med.

Arbeidskar: Ludvig Myrland var bare 15 år gammel da han dro til sjøs og seilte utenriks i fire år. Etter avtjent verneplikt arbeidet han som truckfører, han har kjørt drosje, lastebil og trailer til han gikk av i 1999. Myrland har foruten Krig og fred i Svaneviken gitt ut en bok om Ramsøy-slekten i Aurland. Han har også drevet slektsforskning - og funnet både konger, keisere og sjørøvere i sin anerekke.

Boken fra Luddaen sin oppvekst på Minde fås kjøpt både hos Beyer, Melvær og i Mix-kiosken i Minde Alli. Anne-Grethe Dahlanne.dahl@bt.no (Oppdatert informasjon 2016: Boka er utselt - men finst på Bergen Bibliotek.)