Ludvig Myrland - om sjøfart

Publiseringsdato: 08.okt.2019 21:22:03

SJÅ OGSÅ:

Ludvig Myrland har fortald meir i prosjektet www.memoar.no/bergen - både om sitt sjømannsliv og livet elles. Gå til intervjuet frå 29/7 2017,

I dette opptaket fortel Ludvig Myrland om barndom i slutten av dei harde trettiåra, oppvekst under krigen i Svaneviken på Minde, lysta på sjølivet i dei fyrste etterkrigsåra, fyrstereisa som 15-åring på eit skip fullt av "pakk" - og fyrste tur med eit gammalt, men normalt skip - til Leningrad i 1953.Ludvig Myrland startar med å fortelje om barndomsåra. Dei vart dramatiske, for ei ulykke gjorde far hans arbeidsufør. Foreldra dreiv butikk i Sandviken, men mor makta det ikkje aleine og gjekk konkurs. Familien vart sett på gata i 1938. Etter at avisa "Samarbeid" skreiv om dei, fekk dei hjelp til ein bustad i Svaneviken. Der vaks Ludvig opp under krigen - med russiske og serbiske slavearbeidarar i tyske fangeleirar som næraste naboar. "Eg såg meir enn ein unge skal sjå", fortel han.

Mange menn frå Svaneviken seilte nok ute under heile krigen, men bortsett frå to syskjenborn hugsar han ikkje så mykje om det. Derimot hugsar han svært godt dei som drog ut like etterpå, for etter berre ein tur kom dei heim "med Wranglerdress og Chesterfield i brystlomma" - og motorsykkel. Det ville Ludvig og, og då han vart femten trassa han mor sine planar om elektrolære og fekk faren til å skrive under på at han hadde tillating til å ta hyre.

Fyrste båt var damptankararen "Vally" som tilhøyrde Thv. Halvorsens rederi. Ludvig tok rutebåten til NewCastle og tog til Middelsborough utan å kunne eit ord engelsk, berre med ein adresselapp i neven.

"Båten var ny og såg fin ut - på avstand..." Men då han kom ombord viste det seg at båten var full av drit. Han meiner årsaka var at Thv. Halvorsens rederi ikkje fekk skikkeleg mannskap på grunn av at den opphavlege reiaren var landsvikdømt. "Det var mykje pakk ombord, rett og slett". Mellom anna vart messeguten banka opp regelmessig - han fekk kallenamnet "blåveispiken". Han fortel om valdsbruk mot dei yngste både ombord og i land. På fyrstereisa møtte han hamnehorer også for fyrste gong, blei trekt med på "sjåverde" - og fekk nye knyttneveslag av skipskameratar i bakrus etterpå. "Hadde det vore skikkelege sjøfolk ombord, ville nokon teke gutungane i forsvar. Men ingen gjorde det," fortel han.

Han sto ikkje kontraktperioden på 18 månader ut, men mønstra av i London og kom heim etter eit år - med Chesterfield i brystlomma. han kjøpte motorsykkel og. Trassi den dårlege erfaringa å fyrstereisa, var han snart på veg ut att: "Eing gjømann - alltid sjømann. Eg kjenner dragninga kvar vår enno, sjølv om det er mange år sidan eg gjekk i land for godt!" seier han.

Den neste båtane var heilt andre erfaringar med flotte mannskap - sjølv om båten i seg sjølv såg så gamal og sliten ut at han sa opp med ein gong han kom ombord fyrste gong ved brygga i Vaksdal. han måtte stå ein tur - og fekk oppleve Leningrad i 1953 før han returnerte til Vaksdal med korn frå Ukraina og tok toget derifrå rett heim til Minde.

I denne omgangen stoppar me Ludvig Myrland si forteljing der.

Sjå meir frå han under "Meir frå Ludvig Myrland."

Opptaket vart gjort i Bergen Sjøfartsmuseum den 3. mars 2016. Intervjuar er Bjørn Enes. Loggen er laga av Barbro Matre.

Fleire detaljar om innhaldet i samtalen fylgjer under videovinduet.

Stikkord om innhaldet i intervjuet:

(Tala til venstre er tidskodar - minutt og sekund frå start. Blå tidskodar er klikkbare.

Du kan laga eigne peikarar ved å erstatta minutt (m) og sekund (s) i denne nettadressa:

https://vimeo.com/358595357#t=35m40s)

Avisoppslaget då familien Myrland vart kasta på gata:

En familje med 5 barn kastet på gaten av forsorgsvesenet

(Utskrift frå avisa "Samarbeid" 25. august 1939)

To ganger måtte de overnatte i fyllearresten. Alle barna er blitt syke, faren er invalid.

Mange ganger har vi her i vår avis påtalt den medfart husville familier som må søge forsorgsvesenets hjelp er blitt utsatt for. - Hvorledes de er blitt kastet på gaten av byfogden, satt inn på herberger og hoteller og fått alle sine møbler og klær ødelagt. Enkelte har kanskje trodd at en del av det vi skrev var overdrevet. Men i disse dager er det hendt en ny lignende historie som vel er det mest hårreisende som er inntruffet på lenge og som i råskap og hjerteløshet stiller alt annet i skyggen og viser det varme hjertelag som lederne på forsorgen har for de ulykkelige og syke i vår by.

Det gjelder også denne gang en mann som er helt invalid på grunn av en ulykke, og vanskelig kan gå. Også hans kone har vært meget syk, de er hjemmehørende i Bergen og de har fem barn i alderen fra 11 til vel 2 år. Familien bodde før på landet da de ikke kunne få seg hus i byen. De måtte imidlertid flytt derfra hvor de bodde, og skrev til fattigstyret her i byen og ba om hjelp til hus når de måtte flytte til byen.

Da de kom til byen, nektet imidlertid forsorgsvesenet å innkvartere dem noensteds. Konen med de fem barna måtte reise til noen kjente av sig på landet og bo der midlertidig. Mens den invalide mann måtte overnatte i fyllearresten, da han ingen andre steder hadde å henvende seg enn på politistasjonen, og gå ute på gaten i tre ukersyk og helseløs som han er.

Nu kunde konen og barna ikke bo lenger der de var innkvartert på landet. De kom til byen, men forsorgsvesenet nektet dem fremdeles hus og penger til husleie. De måtte nu alle 7 gå på politistasjonen. Politiet var, som det alltid er mot husville mennesker, hjelpsom. Det skaffet hotellværelse til konen og de fem barna, og tilbød atter mannen fyllearresten.

Neste dag opsøkte imidlertid mannen sin familie på Hotel Hordaheimen, hvor de var innkvartert, og da der var plass nok til alle, blev de boende der i 14 dager. Nu tilbåd forsorgsvesenet dem et husly langt ute på landet flere mil fra byen, på en gård som lå slik til at det var helt umulig for den syke kone og mann å bo der hvor vann og ved og alle varer måtte fraktes lange veier. De sa så fra om dette, at de ikke kunne bo der.

Resultatet var at forsorgsvesenet straks lot dem kaste ut av Hotell Hordaheimen. Dette var om kvelden i et forferdelig regnvær. Vanføre, syke og fortvilelsen nær vandret nu far og mer med deem barn omkring på gaten i vårt vidunderlige, demokratiske bysamfunn, til de klokken halv elleve om kvelden innfant seg på politistasjonen og ba om hjelp.

Vannet silte av dem da de kom inn til politivakten. Da var det å innbringe hele familien i fyllearresten, inntil der kunne ordnes med husly, men også denne gang gjorde politiet hva det kunde og satte neste dag familien inn på et såkalt "hotell" ute i et smug i Strandgaten, hvor den nu bor.

Alle barna er blitt syke og likker i kikhoste etter uværsnatten ute på gaten. Et av barna som skulle begynne på skolen mandag, en pike, må ligge hjemme da hun er helt uten klær, og tilstanden hos denne familie er ubeskrivelig. Dersom det finnes noen godhjertede mennesker som kan hjelpe familien med klær, kan de henvende seg til redaktøren av "Samarbeid" hvor de kan få navn og adresse, eller henvende seg i vårt lotterilokale, Stenkjeldergate 7. og levere inn gavene der, så vil de straks bli brakt til "hotellet" hvor familien nu bor. Vi synes det er merkelig at vi har en dyrebeskyttelse her i byen for dyr kan da aldri bli behandlet slik som denne familie, jaget ut på gaten natt efter natt og nektet hjelp til det aller nødvendigste. Det er sikkert mer påkrevet å stifte en menneskebeskyttelse, som kan beskytte syke, vanføre og fattige mennesker mot de autoriteter vi har i samfundet i dag, og mot de arbeiderledere og andre politikere som jubler over slike tilstander og har laget det slik for de fattige. Men aller mest bør de beskyttes mot de råtamper på forsorgskontoret som nekter mindreårige barn husly og sender dem i fyllearresten.

(To-åringen i denne familien var var Ludvig Myrland. Han har fortalt om hendinga i dette minneopptaket)

Meir av Ludvig Myrland:

Kaper-kapteinen - en krønike om Kristoffer Rustung

Boka forteller historien om Kristoffer Trondson Rustung, erkebiskop Olav Engelbregtsons høyre hånd og flåtesjef. Den forteller om drapet på Vincent Lunge i Trondheim, og hvordan han ble jaget fra landet for deretter å bli benådet av danskekongen og utnevnt til admiral i løpet av 3 måneder.

Boka er til sals i nettbokhandlar.

Guttedager i Svaneviksveien

Det er over 40 år siden Ludvig Myrland flyttet fra Minde og opp til Paradis. Men oppvekstårene i Svaneviken husker han godt. Veldig godt.

I alle år har Ludvig Myrland fortalt historier fra guttedagene hjemme i Svaneviksveien under og etter krigen. Men aldri hadde han tenkt seg at det skulle bli bok av det. Helt til sønnen John Ludvig Myrland ymtet frempå at det kanskje var lurt å få skrevet ned alle de gode historiene.

Guttene i gaten

Som sagt, så gjort. Luddaen gikk i tenkeboksen, og ut kom han med boken Krig og fred i Svaneviken. Både Eriken, Kårsjaren, Knerten, Reidaren, Gillaen, Kåbben, Sjuren, Harsen, Påsan, Brodd, tante Ruth, Krølle, Kviten, Lynet, Nils, Plomma, Bassen, Svein, Jallaen, Skalken, Russeren, Langbein, Metten, Molboen, Reket, Bai-Baien, Gåsemor, Jonny Weissmuller, Eddie Constantin og Hopalong Cassidy er med.

Arbeidskar

Ludvig Myrland var bare 15 år gammel da han dro til sjøs og seilte utenriks i fire år. Etter avtjent verneplikt arbeidet han som truckfører, han har kjørt drosje, lastebil og trailer til han gikk av i 1999. Myrland har foruten Krig og fred i Svaneviken gitt ut en bok om Ramsøy-slekten i Aurland. Han har også drevet slektsforskning - og funnet både konger, keisere og sjørøvere i sin anerekke.

Boken fra Luddaen sin oppvekst på Minde fås kjøpt både hos Beyer, Melvær og i Mix-kiosken i Minde Alli.

Anne-Grethe Dahlanne.dahl@bt.no

(Oppdatert informasjon 2016: Boka er utselt - men finst på Bergen Bibliotek.)