Hovudprosjekt i utvandraråret:
Saman med Fortidsminneforeningen i Hordaland utviklar Memoar ein "ny" prosjektkategori for vern av heile kulturmiljø rundt bevaringsverdige bygg. Vi arbeider med planar for eit munnleg historieprosjekt i og om kyrkja. Målet blir å samle munnleg kjeldemateriale om levande eller immateriell kulturarv knytta til denne gamle middelalderkyrkja. Kva finst av gamle overleveringar i dagens munnlege kultur i Bjørnafjorden, og kva for plass har kyrkja i lokale kulturen i dag?
I 2026 er det 300 år sidan stavkyrkja i Hålandsdalen var bygd om til lafta tømmerkyrkje. Dette skal markerast grundig gjennom jubileumsåret (sjå plakaten til venstre) .
Memoar håpar også jubileet kan gi ny energi til arbeidet med å dokumentere den immaterielle kulturarven knytt til kyrkja.
I mai 2025 gjennomførte vi eit pilotprosjekt på Holdhus med hjelp av frivillig innsats. Vi lagde og dokumenterte fire intervjuopptak. Dei fire personane fordelte seg på dei tre gruppene: "indre sirkel" (folk som er aktive i vedlikehald og organisering av aktivitet i og rundt kyrkja), "leilighetsbrukarar" (folk som har brukt kyrkja til ulike kulturarrangement, dåp, bryllup etc) og "ytre sirkel" (folk som ikkje har eit særskilt engasjement i forhold til kyrkja, men som kan fortelje om kva slags plass eller verdi kyrkja har som ein del av det samla kulturmiljøet i Bjørnafjorden).
Nedanfor finn du fire bilete med videolenker til forteljarane i prosjektet.
OBS: En tidligere versjon av denne artikkelen inneholdt feilinformasjon om restaureringen av Holdhus kirke i 1934. Det ble der skrevet at kirkens veggmalerier ble avdekket under overmaling – dette stemmer ikke. Teksten ble oppdatert 02.12.25.
Foto: Bjørn Enes / Memoar
Hålandsdalen har opplevd mange tidvise endringer. Stedet har huset tre forskjellige kirkebygg, hvor hvert av dem representerer et distinkt kapittel i norsk kulturhistorie: middelalder, reformasjon og byråkratiets plutselige, seiglevede komme. Identiteten til tidligere Fusa kommune er i stor grad knyttet opp mot kirken på Holdhus, samt hvordan bygget har blitt preget av tidens tann. Utviklingen av kirken reflekterer både skiftende maktforhold, religiøse doktriner og selve forståelsen av begrepet “kulturarv” i seg selv.
Den første kirken på Holdhus var en tradisjonell stavkirke viet til Sankta Maria. Det er noe usikkert når den ble reist, men kirken kan ha vært så gammel som 700 år.¹ Det er få ting som har overlevd fra stavkirke-tiden, annet enn et tårnstevn og en malt stenstatue av jomfrumoren.
Reformasjonen i 1537 innebar ikke en umiddelbar fysisk endring, men det ble dog etterhvert en nokså fundamental ideologisk omlegging – både i Fusa og i resten av landet. Kirken ble da en statsinstitusjon – med kongen som "øversteprest" –, og dens estetikk og liturgi ble forenklet i tråd med den nye lutherske religionen. Den middelalderske stavvirken forfalt gradvis over de neste tohundre årene – nesten som som et fysisk, smuldrende symbol på den gamle ordenens død.
I 1726 ble den forslitte stavkirken revet og erstattet av en laftet langkirke (i tømmer), reist på samme sted som stavkirken. Den nye bygningen understreket den lutherske kirkens fokus på preken og forkynnelse – ikke pomp og ornamentering – gjennom sin rette, enkle form utad og den sentralt plasserte prekestolen på innsiden.
Foto: Bjørn Enes / Memoar
Likevel inneholdt den nye kirken to viktige element av kontinuitet: den nevnte prekestolen (som stammer fra 1570)² og den malte stenstatuen av frelserens mor. Dette vakre ornamentet, som overlevde reformasjonens ikonoklasme, ble integrert i den nye kirkens utsmykning og fungerte som en materiell lenke til den katolske fortiden – og fungerte sådan som et speil tilbake i tid til forfedrenes form for tilbedelse. Ifølge Torill Hauge, omviser ved Holdhus kirke siden 2011, er dette den eneste gjenstanden av sin sort i hele Norge – noe som også understøttes av Norsk institutt for kulturminneforskning.³
Torill gir i sin beretning en innsiktsfull redegjørelse for kirkens materielle og immaterielle kulturarv. Hun redegjør for de ulike tesene om hvordan Maria-statuen kom til Hålandsdalen … fra konflikter knyttet til den kristne reformasjonen til muligheten for at den ble brakt dit som en privat gave helt tilbake i katolsk tid. Hun understreker spenningen mellom fakta og spekulasjon, og peker til verdien av å bevare mysteriene – for ubesvarte spørsmål fenger de besøkendes fantasi likt intet annet:
«...(til dømes) mysteriet om Holdhus-Madonnaen, som endå er uløyst, og eg må kanskje gå i grava utan å vita korleis ho er komen hit til kyrkja. Men eg gjer meg no ikkje endå!» [00:05:35]
Hun beskriver videre hvordan hennes forståelse av kirkens veggmalerier ble forvandlet fra å anse arbeidet som barnslig og slurvete til å se det som et stykke unikt håndverkskunst, samt et særegent kunstnerisk uttrykk som står på sine egne ben. Dette var takket være perspektivene til både skolebarn og fagfolk, som alle så verdi i ulikheten til de varierende søylene (den ene skjevere enn den andre) og de røffe, egenartede rosemaleriene.
Foto: Bjørn Enes / Memoar
Holdhus kirke står i dag som en av de eldste bevarte tømmerkirkene på Vestlandet.⁴ Da den nye kirken i Hålandsdalen ble reist i 1890-årene, ble den gamle tømmerkirken på Holdhus vurdert som overflødig. Det ble dermed bestemt at den skulle demonteres og selges som tømmer. Det var imidlertid en velstående bonde som kjøpte bygget, og gjennom å gang på gang utsette rivingen, bestemte han seg i praksis for å bevare det. Kirken ble deretter solgt til Fortidsminneforeningen, i hvilke hender eierskapet ligger den dag i dag.
Kulturminnevernets tid var kommet. De arkeologiske utgravningene i 1997, som blottet grunnmuren til middelalderkirkens glemte stavkirke, utdypet denne prosessen og trakk tråden tilbake til en fortid hvor det lokale minnet – utallige generasjoner siden langkirken ble reist på toppen av den smuldrede stavkirken – ikke lenger strakk til.
Harald Bjørndal, en bygningsingeniør og gründer i sine eldre år, forteller om sitt liv og sitt langvarige engasjement for Holdhus kirke. Han beskriver hvordan han ble engasjert i kirkens og stadens anliggender gjennom ulike verv – både profesjonelle og frivillige.
Bjørndal reflekterer over kirkens rolle som et samlingspunkt og en kulturell arena. Han gir en detaljert beretning om praktiske utfordringer som transport og logistikk ved større arrangementer, og trekker frem positive erfaringer med å arrangere konserter i kirkerommet, til tross for noen eksisterende begrensninger i både brannforskrifter og sitteplasser …
Bjørndals fortellinger fra kirken er preget av operativ, hands-on erfaring. Han gir en detaljert redegjørelse for en hendelse der transportkaos førte til at rundt 900 personer måtte omdirigeres, noe som endte med tjueseks busser i drift samtidig – en situasjon han uttrykker en umiskjennelig stolthet over å ha løst.
Harald nevner også sagnet om storbonden i Kikedalen, og forteller at man i bygda planlegger å sette opp et skuespill over denne gamle beretningen, i forbindelse med kirkens jubileum. «Det er et svært gammelt sagn,» sier han, og det ligger i tonen hans at fortellingen stadig er i live. Den har gått fra munn til munn gjennom århundrene, båret av bygdas hukommelse, og har overlevd som et halv-sant minne om både fordums rikdom og plutselig ulykke.
Sagnet forteller om en storbonde i Kikedalen på 1300-tallet, omtrent en halv mil nord for Holdhus kirke – slik kråken flyr – på den tid da det enda sto en stavkirke der. Memoar har skrevet en artikkel i dette henseende – en kondensert gjenfortelling av den originale teksten – som er å finne her.
Foto: Bjørn Enes / Memoar
Harald Bjørndal er ellers skeptisk mot sentralisert styring fra Oslo og argumenterer for at nærhet og lokal forvaltning er avgjørende for å bevare levende kulturmiljøer. Han beskriver seg selv som “anti-Oslo” og rettet skarp kritikk mot oppfatningen om at en institusjon uten nok besøkende bør stenges. Han beskriver dette som en “pokkers filosofi” og hevdet at den riktige tilnærmingen er det motsatte: å arbeide for å tiltrekke seg flere gjennom å nære flammen under ildsjelene på Holdhus. Gjennom hele intervjuet fremstår han som en praktisk og engasjert aktør, med en tro på at lokal initiativkraft er nøkkelen til å bevare bygdas arv.
«...(statuen av Jomfru Maria) var jo i Oslo og blei stelt og behandla ... fekk seg med maling og lim og slik ... vi var no litt redde for at ho skulle bli der inne i Oslo, og at vi ikkje fekk ho att,» sier Harald «-men ho kom heim. Det var flott.» [00:41:54]
Anne Martinsen, tidligere lærer og rektor ved Hålandsdal leirskole, plasserer Holdhus kirke innenfor en større pedagogisk og kulturell kontekst. Hun forklarer hvordan leirskolen, etablert på 1970-tallet, har brukt kirken som et sentralt undervisningsrom for å formidle kunnskap om historie, kultur, religion og samfunnsliv.
Anne understreker bruksverdien i konkrete fortidsgjenstander, samt hvordan et konkret kulturminne som Holdhus kan bidra til å gi elever en følelse av identitet og tilhørighet. Kirken og gjenstandene behandles ikke som relikvier på avstand, men som funksjonelle elementer i en levende kultur som fremdeles er i bruk.
Martinsen trekker også frem det tverrfaglige samarbeidet med Fortidsminneforeningen og hvordan dette har styrket både bevaringen og formidlingen. Hun avslutter sitt intervju med Memoar ved å se mot fremtiden og mulighetene som ligger i å utvikle nye kulturelle produkter, som det nevnte teaterstykke basert på sagnet om Kikedalsbonden, planlagt for 2026, for å sikre kirkens relevans for nye generasjoner.
Aksel Henning, som er døpt i Holdhus kirke og tilhører familien som historisk har hatt et særdeles nært forhold til bygningen, kombinerer et personlig slektsforhold med et kulturpolitisk engasjement. Han beskriver sin egen yrkesbakgrunn innen musikk og landbruk, og hvordan han nå er tilbake i bygda for å videreføre familiens gård – og dens eldgamle arv.
Aksel er etterkommeren av bonden som kjøpte Holdhus kirke da tømmerkirken opprinnelig sto i fare for å bli revet. Hans oldefar var dessuten Ingjald Haaland, mannen som først nedtegnet sagnet om Kikedalsbonden. Aksel har dermed en dypere tilknytning til både kirkens historie og sagnet enn noen av de andre fortellerne.
Hoveddelen av Aksels beretning omhandler realiseringen av teaterstykket basert på sagnet om Kikedalsbonden. Han beskriver ambisjonen om å skape et lokalt forankret kulturarrangement, med utgangspunkt i oldefarens tekst, som kan trekke folk til bygda og levendegjøre den lokale historien.
«Hele tanken er et samspill mellom natur, kultur og menneske,» sier Anne Martinsen i henhold til leirskolen «-vi må kjenne fortida for å forstå nåtida, og for å kunne planlegge for framtida.» [00:08:43]
Musikkspillet om Kikedalsbonden, forfattet av Eirik Ingebrigtsen og komponert av Glenn Erik Haugland, får premiere 14.–16. august 2026. Dette vil være kulminasjonen av mange års arbeid med å gi sagnet en bredere appell og et større publikum – forhåpentligvis også hinsides Bjørnafjordens kommunegrenser.
Og hvor, kan man spørre seg, skal spillet settes opp?
Foran Holdhus kirke i Hålandsdalen, naturligvis.
¹ Norske Kirker. "Holdhus kirke." https://norgeskirker.no/wiki/Holdhus_kyrkje (besøkt 29.10.2025).
² Lidén, Hans-Emil. Kirkene i Hordaland gjennom tidene. Eide Forlag, 2008.
³ Forskning.no. "Maria fra Holdhus." https://forskning.no/arkeologi-historie-kunst-og-litteratur/maria-fra-holdhus/718198 (besøkt 31.10.2025).
⁴ Vimeo. "Intervju av Torill Hjartaaker Hauge." https://vimeo.com/1088815383 (besøkt 04.11.2025).
⁵ Store Norske Leksikon. "Johan Lindstrøm." https://nkl.snl.no/Johan_Lindstrøm (besøkt 03.11.2025).
Meir informasjon om hovudprosjektet kjem så snart det vert klarlagt at det skal gjennomførast. Men alt nå kan personar som har interesse av å vere med i gjennomføringa ta kontakt - enten med Fortidsminneforeningen i Hordaland eller med Memoar i Bergen.
