Embedded Files
Hovudprosjekt i utvandraråret:
Evy Alice Kjøningsen forteller om et liv preget av krigserfaring, omsorgsyrke og kristent engasjement. Født under evakueringen i Finnmark i 1944, vokste hun opp i Båtsfjord, utdannet seg til sykepleier og jobbet senere innen psykiatri. Hun har fem barn og har i voksen alder vært aktiv i menighet, sorgarbeid og sjelesorg.
Innholdslogg
Innholdslogg
00:00:00 – Introduksjon og personlig bakgrunn
00:00:45 – Født under tvangsevakueringen i Kiberg
00:02:18 – Partisaner, krigens etterspill og taushet
00:03:42 – Hjemmet i Kiberg ble ikke brent
00:05:13 – Tragiske skjebner blant de som ikke rømte
00:05:44 – Kongens besøk og anerkjennelse av partisanene
00:06:34 – Flytting til og oppvekst i Båtsfjord
00:07:10 – Barndom, lek og Frelsesarmeen
00:08:17 – Livet i fiskeværet Båtsfjord
00:09:40 – Realskole i tyske brakker
00:11:00 – Ønske om videre skolegang, men økonomisk hinder
00:13:00 – Fra kontorjobb til sykepleierutdanning
00:14:05 – Reise til Diakonissehuset i Oslo
00:15:45 – Internatliv og forhold til søster Elisabeth
00:17:59 – Plan for akademisk karriere avbrutt av kjærlighet
00:18:36 – Forlovelse og reaksjon fra søster Elisabeth
00:19:26 – Om diakonisser og sterke kvinner
00:20:25 – Søster Elisabeths velsignelse for morsrollen
00:21:45 – Møte med ektemannen i Østmarkskapellet
00:23:11 – Samisk bakgrunn og fornorskningspolitikk
00:24:43 – Tap av språk og sårbar kontakt med bestemor
00:26:01 – Ekteskap, flyttinger og jobb i Vardø
00:27:51 – Flytting til Oslo og Romsås
00:29:31 – Engasjement i menigheten på Romsås
00:31:18 – Oslo Småkirkeforening og kirke på dugnad
00:32:39 – Hverdagsliv med småbarn på Romsås
00:35:19 – Flytting til Heggedal grunnet jobbpendling
00:37:11 – Innflytting i Heggedal og menighetsliv
00:40:15 – 20 år hjemme med fem barn
00:41:59 – Tilbake til sykepleie – startet på sykehjem
00:43:42 – Ble avdelingssykepleier og senere styrer
00:45:34 – Hovedtillitsvalgt for sykepleierne
00:46:50 – Tok psykiatrisk videreutdanning i 1994
00:47:15 – Arbeid på Dikemark og Vår Frue Hospital
00:49:06 – Gleden i psykiatrien og samhandling
00:51:38 – Belønning og belastning i psykiatrien
00:53:52 – Sorggrupper og sjelesorg i Østenstad kirke
00:56:59 – Hva sjelesorg innebærer og hvordan det fungerer
00:59:27 – Bruk av egen livserfaring i samtaler
01:01:14 – Kollegastøtte og veiledning i sjelesorgteam
01:05:56 – Hunder som del av familielivet
01:07:17 – Valget om å være hjemmeværende
01:11:19 – Menighetsarbeid og kreative interesser
01:13:08 – Langvarige nettverk og bibelgruppe
01:13:58 – Barna opplevde erting pga. kristent engasjement
01:17:25 – Mer åpenhet i dagens menighetsliv
01:18:53 – Knyttet til hjemstedet – "her skal jeg dø"
01:21:15 – Tidligere negativt rykte for Heggedal
Evy Alice Kjøningsen ble født i Kiberg på dagen Kirkenes ble frigjort i 1944, mens familien var på flukt fra tvangsevakueringen. Hjemmet deres ble spart for nedbrenning da tyskerne ikke rakk ut til Kiberg. Hun vokste senere opp i Båtsfjord, et aktivt fiskevær med sterkt fellesskap, trygge rammer og engasjement i Frelsesarmeen. Foreldrene snakket lite om krigen, men hun kjente til de vanskelige erfaringene særlig for partisanfamiliene i regionen.
Hun tok realskole i Båtsfjord og jobbet i kommunen før hun utdannet seg til sykepleier ved Diakonissehuset i Oslo. Der fikk hun et nært forhold til søster Elisabeth Thomassen, som inspirerte henne til videre utdanning og tjeneste. Planene ble endret da hun møtte sin framtidige ektemann under en helgetur til Østmarkskapellet. De giftet seg og levde en tid som «flyttsamer», før de bosatte seg på Romsås i Oslo på 1970-tallet, hvor de fikk fem barn.
Evy var hjemmeværende i 20 år, og da yngste barn ble fem år, vendte hun tilbake til yrket på Gullhella sykehjem. Hun tok etter hvert videreutdanning i psykiatrisk sykepleie og jobbet mange år ved Dikemark og Vår Frue Hospital. Hun beskriver psykiatrien som et arbeidsfelt preget av tverrfaglig samarbeid og menneskelig nærhet.
Etter pensjonering har hun engasjert seg dypt i menighetsarbeid i Heggedal, blant annet gjennom sorggrupper og sjelesorg. Troen, fellesskapet og ønsket om å være til nytte er gjennomgående i hennes fortelling. Hun reflekterer også over fornorskningen moren ble utsatt for som same, og uttrykker sorg over å ha mistet tilgangen til språket og kulturen.
Evy deler også tanker om samfunnsutviklingen, særlig digitaliseringens konsekvenser for barns sosiale ferdigheter. Hun verdsetter fellesskap, frivillighet og langvarige relasjoner – og forteller varmt om livet med familien, hunder og det å "bo der man kjenner at man hører hjemme".
Page updated
Report abuse