Paul Bakabelemama 

Paul Bakabelemama ble født i Kongo og bodde der til han var åtte år gammel. Han husker barndommen som fylt med liv og sterke minner, spesielt knyttet til familie og dagligdagse aktiviteter som å se sin søster steke mat og selge det til naboene. Han forteller om viktigheten av navnet sitt, Pål, som er gitt til ham for å ære sin bestefar, en mann han beskriver som snill og omtenksom. Familien forlot Kongo i 2000 og tilbrakte et år i Uganda før de kom til Norge i 2002 som politiske flyktninger.

Overgangen fra Kongo og Uganda til Norge var stor. Paul beskriver ankomsten til Sotra midt på sommeren og møtet med et stille og lyst land, der solen ikke gikk ned om natten. Han var heldig som kom til et lite sted med barn i alle aldre, noe som gjorde det lettere å integrere seg. Kommunikasjonen med de andre barna foregikk i stor grad gjennom kroppsspråk og følelser, siden han ikke kunne norsk.

Paul reflekterer over utfordringene ved å passe inn i et nytt samfunn, spesielt med et utenlandskklingende navn og en annen hudfarge. Han forteller om en periode der han ønsket å ha et mer norsk navn for å lette integreringen. Han understreker også vanskelighetene foreldrene møtte med å lære norsk og integrere seg, sammenlignet med barn. Han mener at voksenopplæringen bør tilrettelegges på samme måte som for barn, med mer fokus på å være i miljøer der språket praktiseres.

Hjemme fikk ikke Paul og søsknene lov til å snakke norsk, for å opprettholde morsmålet swahili og andre språk. Paul ser nå verdien av å kunne snakke flere språk og ønsker å gi sine egne barn muligheten til å lære både norsk, swahili og lingala. Han identifiserer seg som både kongoleser og norsk, og forsøker å ta det beste fra begge kulturer. Han har imidlertid ikke vært tilbake i Kongo siden han forlot landet, og han har et ønske om å reise tilbake med et formål, ikke bare som turist.

Paul er kunstner og har et tverrfaglig uttrykk som omfatter musikk, billedkunst, dans og skuespill. Han ønsker å uttrykke sin identitet, sin reise og et alternativt perspektiv på verden gjennom kunsten sin. Han har utsatt sin kunstneriske karriere for å finne ut av hvordan han skulle navigere i det norske samfunnet og skape en trygg fremtid for seg selv og sine søsken.

Skolesystemet i Norge var svært forskjellig fra det Paul var vant til fra Kongo og Uganda, der skolen var strengere og mer konkurransebasert. Han opplevde det norske systemet som mindre disiplinerende og mer tilrettelagt for de som hadde vanskeligheter, noe han så på som en belønning. Dette førte til at han bevisst valgte å være en middelmådig elev.

Paul diskuterer også foreldres forventninger om at barna skal velge tradisjonelle yrker som lege, ingeniør eller advokat. Han forteller om sin egen konflikt med faren da han valgte å studere teaterkommunikasjon i stedet for business. Han har imidlertid tatt flere studier og jobbet med ulike prosjekter, og nå ønsker han å bruke sin tverrfaglige kompetanse til å innføre et fag i skolen som kultiverer kreativitet. Han mener at kreativitet er viktig i alle felt og at det bør gis mer rom for å utvikle den i skolen.

Drømmen hans er å innføre dette faget, kalt kreativ administrasjon, både i Norge og i Kongo. Han ønsker å bidra til å skape mer glede og gi folk muligheten til å finne ut hva de liker å gjøre. Han er inspirert av kongolesiske musikere til å være synlig og tørre å uttrykke seg. Han bruker musikken sin til å vise hvem han er, hva han føler og hva han står for.

Paul har et sterkt ønske om å gjøre en forskjell, både i Norge og i Kongo. Han ønsker å gjøre mennesker synlige for hverandre og bidra til å løse samfunnsproblemer. Hvis han fikk all makt og penger, ville han investert i gårder og skoler for å gi mat til både kropp og sjel. Han ville også stengt grensene til Kongo for å tvinge landet til å finne sine egne løsninger på problemene.