Julaften

Publiseringsdato: 12.okt.2019 20:30:39

En julaften i min tid som Hovedverneombud ble jeg kontaktet av en av Beredskaps- inspektørene. En litt eldre, kraftig (rund) kar nordfra, lå kanonfull på en benk i Garderoben, om jeg kunne hjelpe.

En som fortsatt jobber på Rostesida i dag, hadde hatt med seg ei flaske brennevin for å spandere en liten juledram i frokosten. Etter at de hadde feiret med et lite glass hver, gikk de som vanlig tilbake til jobb etter pausen, Men han nordfra – la oss kalle ham ”Ola”, snek seg raskt tilbake og tømte flaska !

På plass i garderoben prøvde jeg å få ”Ola” til hjelpe og få kledd av seg, og få på han privattøy, men det var ikke lett. Han lo litt hysterisk innimellom og sa - dusje – dusje.

Jeg fikk etter mye slit av han tøyet og fikk han i dusjen. Han var svart som en gris.

Vel under dusjen skulle han bøye seg å vaske beinan.

Dermed fikk han overballanse – full fart forover – som en okse. Jeg prøvde først å få stoppet ham, men med fare for å bli drept fikk jeg hoppet unna i siste sekund.

”Ola” Fortsatte rett fram og smalt i veggen så det dundra – svingte rundt – og ny full fart mot andre veggen. Slik gikk det flere ganger til han fikk stoppet mot vaskerenna.

Jeg fikk skrubbet han litt og fikk overtalt ham til å la resten være. Videre fikk jeg tørket ham og hjalp ham på med noe av tøyet. Buksa var et kapittel for seg – jeg trodde han måtte ha tatt feil – men ho hadde alltid vært ” jævli trang” om livet sa han.

Vi slet fælt begge to – forgjeves.

Han – reiste seg – prøvde fortvila å få kneppet buksa – datt ned igjen på benken. Jeg ble borte en stund for å hente bilen og fikk med meg ei av vaktene for å hjelpe og få han ned fra garderoben.

” Ola ” holdt fortsatt på - reiste seg – prøvde å kneppe – datt ned.

Ved hjelp av vakta fikk vi endelig knept buksa, men midtpartiet til ”Ola” så ut som et timeglass.

Omsider fikk jeg ham i bilen og fikk kjørt han hjem. Hele veien satt han og kastet opp utover seg selv uten å si et ord ( kona mi kjeftet fælt over spylukt i bilen i lang tid etterpå).

Han bodde på en hybel hos søstera si og hun nektet å slippe oss inn da vi kom.

Da ble herr Finne urokkelig og sint. - Vi kom inn!

Jeg delvis bar han ned ei bratt kjellertrapp, og det gikk ikke så bra.

På halvveien sprellet han seg løs og gikk med et brak i veggen i bunnen av trappa.

Han var like hel og smilte salig.

Da han var vel i seng ønsket jeg ham en Riktig God Jul – under tvil – han sov som et barn allerede!

Da jeg jobbet på Cu-lutinga var jeg ute for en tankevekker av en episode -.

2 mann fra et firma utenfra holdt på med en jobb på et langt transportbelte fra Lutinga og opp til Toppanlegget, via diverse skråbelter opp igjennom etasjene.

En dag i middagen forsvant det en elektrisk kappskive i løpet av pausen, og jeg var den eneste som hadde vært i nærheten hele tida. Et utall personer kom og spurte hva jeg hadde sett og ikke. Jeg var tydeligvis mistenkt nr. 1. Trusler om anmeldelser ble fremsatt, men jeg bedyret min uskyld og hadde intet sett.

Flere uker senere var jeg så med på en renholdskampanje langs skråbeltene opp til Toppanlegget og der lå kappskiva, fastklemt i en av overgangene mellom skråbeltene.

Folkene hadde tydeligvis prøvekjørt beltet med kappskiva oppå!

Co-raff brannen var en sørgelig hendelse, men hadde allikevel sine helter. Nils Nordal ble innestengt i et flammehav sammen med to av damene 5-6 meter over bakken. Damene fikk panikk og turte ikke hoppe. Nils kastet dem ut i siste liten, før han hoppet selv. Nils brakk begge armene og damene hadde både arm og beinbrudd, men reddet livet. Nils var dagens helt.

Til sist vil jeg ta med en episode fra den tiden jeg var stripper i Cu-avd. Vi jobbet ren stykk- akkord og flere av oss pleide å slenge oss litt på en benk i en mørk krok i kjelleren. Etter at jeg hadde forsovet meg litt lenge en gang, begynte jeg med vekkerklokke, og dyne og pute av presseduk var det også blitt etter hvert.

Vi hadde aldri besøk der nede , før jeg engang ble vekket av ingeniør Nils Brekke med diverse gjester på slep. ”Du kan ikke ligge her” sa han i det jeg våknet.

Helt forfjamset kikket jeg på ham og sa: Jo – det er mi seng!

AJ. Finne.