Kolsdalens Arbeidsmannsforening 1910 - 1927

Publiseringsdato: 12.okt.2019 20:53:07

Denne gangen har jeg valgt meg en historisk reise tilbake til året 1910 på gamle Kolsdalen til Kristiansand Raffineringsværk som etterhvert skiftet navn til A/S Kristiansand Nikkelraffineringsverk.

Den gamle Smedemyren gård ble bygd om til fabrikk. En fabrikk totalt forskjellig fra i dag .

Syrefast stål og plast var ikke oppfunnet, ingen filterpresser og hvor pH var et ukjent begrep.

Ovner uten avtrekk, man brukte støvkammer hvor støvet skulle legge seg på veggene - noe som ikke fungerte. Elektriske smeltovner var ikke oppfunnet, man brukte koks med innblåsing av luft, og de ferdige anodene ble transportert fra ovnene til elektrolysen med sekketralle, en av gangen. Nikkelen ble tatt ut på morplater som ble smørt med en blanding av grafitt og olje, og de som jobbet med dette ble svarte som negre.

Kjølevann til drifta ble tatt fra en brønn som var gravd ut i myra nedenfor kontorbygningen, og drikkevann kom fra en kilde i Rosindalen.

All transport til og fra verket foregikk med hest og vogn. Metallet var 2-3 millimeter tykt og ble klippet med en manuell platesaks og man brukte et døgn på å fylle ei tønne.

Den 16/11- 1910 samledes ca.20 arbeidere til stiftelse av ny fagforening kl. 7 1/2 i Arbeiderforeningen.

Til medlemmer av bestyrelsen valgtes følgende:

Karl Strøm ( Formann - enstemmig)

Tellefsen ( Viseformann -med 5 stemmer)

O. Asbjørnsen ( Kasserer - med 7 stemmer)

O. Hanaas ( Sekretær - med 4 stemmer )

Tronstad ( Styremedl.- med 7 stemmer)

Th. Eilertsen ( Styremedl.- med 4 stemmer)

Oluf Andersen ( Styremedl.- med 4 stemmer)

Foreningens navn ble "Samhold" (kort tid etter ble navnet forandret til Kolsdalen Arbeidsmandforening.)

Medlemskontigent blev bestemt til kr. 0.40 pr. uke.

Allerede neste møte ble det diskutert forslag om å be ledelsen om ei vannkran på tomta slik at man kunne få vasket av seg det verste før man dro hjem.

Stiftelsesfest med dans ble holdt i Arbeiderforeninga, samme hus hvor medlemsmøtene ble avholdt. ( leie kr. 2 pr. kveld.)

Et år etter at fagforeninga ble startet ble mange av de fagorganiserte sagt opp, fordi det meste av byggevirksomheten var over, og foreninga skrev brev om dette til Arbeidsmandsforbundet, som var forbundet man tilhørte den gangen. Det ble også bedt om hjelp til lønnsforhandlinger.

I 1912 ble det vedtatt enstemmig å melde foreninga inn som kollektivt medlem av Kristiansand Arbeiderparti.

I april 1912 blir det omtalt ei fane de alt hadde, men som fikk forandret teksten til Arbeidsmennenesforening Kolsdalen. (Kostnad kr. 15 for arbeid. )

Til 1. mai 1912 ble Th. Maun, Syvert Dahle og Haueland enstemmig valgt til fanebærere.

Et nytt forslag til "Lønspris ved tarifens gjenemførelse ble vedtatt ved uravstemmelse med 62 (toogseksthi) mot 1 (en) stemme - 5 (fem) stemte ikke." Når avstemningen var ferdig begynte forhandlingene med bestyrelsen for å få dem til å godta kravet til ny tariff. Det ble valgt 3 mann til å forhandle med bestyrelsen " i fald" denne vil forhandle med foreninga.

Det ble enstemmig vedtatt at forhandlingsutvalget kunne benytte rikstelefon om det skulle være nødvendig.

Forhandlingene endte med 5 % lønnsøkning, men foreningsformann hadde da måtte reise til Christiania for hjelp. (Han fikk innvilget kr. 6 pr. dag i tapt arbeidsfortjeneste.)

På et av medlemsmøtene ble det valgt en person som skulle få folk til å abonnere på Klassekampen.

I en tid uten sykekasse var det jevnlig innsamlinger av penger til medlemmer som ble syke, og til enker etter medlemmer.

70 - 80 kr. var vanlig beløp som ble samlet inn rundt 1913 - 2 - 3 ukelønner på den tiden.

I samme året skjedde en ganske dramatisk episode. En ansatt - Johan August Jahnson hadde gått litt hard ut imot en uorganisert ansatt - Knut Fjermeros - for å få denne til å organisere seg. Fjermeros var kjent som tidligere streikebryter fra Vigeland Bruk.

Fjermeros sladret til ledelsen, ved ing. Martens, om press og trusler, og ledelsen svarte med å sparke Jahnson.

Dette skapte stor forbitrelse, og på medlemsmøte ble det valgt en delegasjon til å forhandle med ledelsen om å sparke Fjermeros,og ta inn igjen Jahnson. Dette var en trussel mot organisasjonsretten.

I sitt svar henviste ledelsen til at 95 % av arbeiderne var organisert, og avtale om lønns- og arbeidsvilkår var undertegnet og annerkjent av begge parter, men ledelsen forbeholdt seg retten til også å bruke uorganisert arbeidskraft.

Fagforeninga fikk hjelp av redaktør Solberg i "Sørlandet Sosialdemokrat" til å utforme skriv og argumenter.Etterhvert fikk saken større og større dimensjoner med skriftlige redegjørelser og avhør av angjeldende personer.

Den 15. april 1913 ble det avholdt avhørsmøte med bestyrer Anton Grønningsæter og kontorsjef David Vogt til stede fra ledelsen, fra fagforeninga møtte formann Gudbrand Paulsen og sekretær Th. Moen.

Både Fjermeros og Jahnson beskyldte sin motpart for grovt munnbruk og bedyret sin egen uskyld. På flere sider i den gamle protokoll er det nærmest stenografert hva hver enkelt sa, og i tillegg ble de utspørt en masse fra begge parter.

Møtet endte med at Jahnson fikk igjen jobben sin mot løfte om å holde seg i ro.

Saken roet seg så i et par måneder før det ble vedtatt på et medlemsmøte, at man skulle nekte å jobbe sammen med Fjermeros og at man skulle forlange ham fjernet innen 8 dager. Så om morgenen 2. mai ga fagforeningsformannen og sekretæren ordre til folkene som jobbet sammen med Fjermeros på kobberovnen, om å nekte å jobbe sammen med ham.

3 mann gikk til byen og ventet der. Etter litt diskusjoner og trusler mellom driftbestyrer Grønningsæter og fagforeningsformannen bøyde ledelsen av, og som det står i protokollen: Det blev straks sendt bud efter de tre mand og bestyreren overlod derpaa Fjermeros i foreningens hænder på betingelser at ingen skulde tilføye ham nogen skade paa liv eller lemmer.

4 mann fra foreningsledelsen oppsøkte så Fjermeros og ga ham 24 timers frist til å slutte.

I følge protokollen svarte han på en " raa og sjælden uopdragen måte" og nektet helt å høre på noe som helst. " Da de øvrige der havde samlet sig saa det, steg forbitrelsen og kl.1,50 tog uden videre tre mand og bar ham ud. Kommen et stykke på veien kom bestyreren og nekted slige voldshandlinger, han laaved at han selv skulde sørge for at faa ham væk hurtigst mulig. Kl. lidt over to saa man Fjermeros rudsle ut porten og forsvinde. Saken er herved slutt med et godt resultat."

Kort etter ble det vedtatt å bekoste en karikaturtegning av Fjermerossaken og få denne inn i "Hvæpsen"- datidens vittighetsblad.

Tilbake i hverdagen var det tid for lønnsforhandlinger, hvor det ble forlangt 50 % tillegg for søn- og helligdager. Det var svært vanlig at arbeiderne ble flyttet fra dagtid til skift, og omvendt, og det ble skrevet avtale om at skiftfolk som ble flyttet til dagtid skulle beholde sin lønn på 44 øre pr. time.

Videre ble det godkjent at: Arbeidere der blir overført fra dag til natarbeide eller modsat, eller overført paa skift , garanteres under enhvær omstendighet fuld uke 56 timer.

På medlemsmøte ble det også bestemt at fagforeningen skulle kjøpe inn endel arbeidstøy som ble videresolgt til de ansatte.

Tiden var ellers preget av 1. verdenskrig med stort behov for metall, men etter den tidens forhold var det stor inflasjon og det ble flere ganger forhandlet om dyrtidstillegg. Andre viktige reformer var arbeidstid til kl.13 på lørdager, og 10 dagers ferie pr.år.

6/3 - 1915 ble Hjelpekassa startet med kr. 1000 i gave fra bedriftsledelsen som start-kapital. Hjelpekassa den gangen fungerte også som sykekasse og det kom raskt henvendelse fra andre fagforeninger om å få bli medlem. Noe de fikk nei til.

Fagforeninga her hadde ellers stor grad av sammarbeid med 3 andre fagforeninger som hørte til Kristiansand Raffineringsverk. Flåt Gruvearbeiderforening, Evje smelteovns- arbeiderforening og Ringerikes Gruvearbeiderforening, hørte alle til "konsernet".

Kristiansand Nikkelraffineringsverk hadde leid malmforekomst på Ringerike fra 1913 og i 1915 kjøpte man Ringerike, som hadde vært i drift mere eller midre fra 1849.

Disse 4 fagforeningene sammarbeidet om lønns- ferie- og sosiale goder, med Raffinerings- verkets fagforening som spydspiss.

Fagforeningsarbeidet gikk ellers sin vante gang, med stadige krangler om hvorvidt man skulle være obligatorisk medlem av Kristiansand Arbeiderparti , og abonnere på Sørlandets Sosialdemokrat.

Både i 1915 og -16 ble det bevilget penger til innkjøp av en gyngestol til Arbeiderpartiets Basar.

I 1916 måtte prisstigningen ha vært ekstra stor for bedriftsledelsen ga dyrtidstillegg uten at foreninga hadde bedt om det. - Takkebrev ble sendt.

I 1917 hadde mann bygd nytt Rostebygg i tre og 3. mai brøt det ut storbrann som stoppet bedriften for et år. Nikkel var den gang kun et metall for rustningsindustrien

og da mann kom i gang etter et år fikk man ikke solgt metallet, krigen var slutt, og snart var det slutt for Kristiansand Raffineringsverk også.

Et lite innblikk i en fjern fortid som mange av oss føler at vi har sterke røtter fra.