Raffineringsverkets Arbeiderforening i tiden etter 1929

Publiseringsdato: 12.okt.2019 20:48:29

Som de fleste vet så ble vår fagforening stiftet 28. 06. 1927 etter at tyske interesser hadde tatt over bedriften.

Driften haltet og gikk i et par år, også med økonomiske misligheter i Tyskland, slik at driften stoppet helt opp etter hvert.

Nedgangstider og depresjoner med store børskrakk i 1929 gjorde at det var stor glede og optimisme da Falcon-Bridge kom inn som nye eiere i 1929. En tredobling av produksjonen, ny elektrolysehall, og i det hele tatt skulle hele bedriften moderniseres.

30 mann var fortsatt ansatt, men hadde gått ledige i 3 måneder.

Noe av det første medlemmene gjorde var å be om lønnsforhandlinger ved fagforeningsformann Gotleib Thomassen, etter at en 15 manns lønnsforslagskomite hadde vært i arbeid med å utarbeide krav.

Komiteen endte opp med krav om 45 % tillegg, pluss diverse fag- og 1.mannstillegg. Av finurlige krav kan nevnes betalt middagspause, og krav om at dersom man sto mer en 3 minutter over kl. 17.00, som var arbeidstidens slutt, så skulle man ha ½ time overtid.

På medlemsmøte ble det også vedtatt å legge ut innsamlingslister til 5 av medlemmene som ble liggende på sykehus i jula.

På medlemsmøtet ble medlemmene minnet på at det i henhold til tilleggslovene ikke måtte fortelles noe fra møtene. Protokollen ble undertegnet med - Rustet til kamp – Frem kamerater – Samhold gjør sterk!

Etter forespørsel fra fagforeninga sendte forbundet 290 kr. i støtte til 8 som var sykemeldte i jula.

På årsmøtet (møtet ble avholdt søndag kl.17.00) i januar 1930 ble Gotleib Thomassen gjenvalgt som formann.

Foreningas kassabeholdning var kr. 219.33.

Foreninga fikk besøk fra forbundssekretær Nic. Næss, som kom for å hjelpe med diverse krav overfor ledelsen.

Et var å få inn noen som ledelsen ikke ville ha inn igjen etter ombyggingen, blant annet en på 76 år. Foreninga hadde sendt krav om handklær, såpe og medisin til folka i Cu-avdelinga for å motvirke røk i elektrolysehallen.

Nic. Næss anbefalte å bruke de særlig smutsige eller sundhetsfarlige jobbene som brekkstang overfor ledelsen.

Han fortalte at lønnskrav i Sauda hadde blitt løst ved at Riksmeglingsmannen hadde gått rundt i bedriften og personlig fastsatt lønna i den enkelte avdeling. Det virker som om Nic. Næss fikk helt litt kaldt blod i årene på medlemmene for kravet ble redusert ned med ca. 20 øre pr. time.

Kravene ble stort sett avvist blankt fra ledelsens side. Et krav om vasking av spisebrakka ble innvilget, samt lovnad om handklær når bedriften var kommet skikkelig i gang.

Sammen med sentrale forhandlinger endte man opp med 5 % lønnstillegg(med halvautomatisk indeksregulering)

Sovjets kommunistparti søkte om støtte til traktorer, men dette ble avvist.

Til demonstrasjonstoget 1. Mai ble det valgt 2 personer som fanebærere, 2 som fanevagt og 3 til å være togvagt.

I april 1930 ga ledelsen flest mulig fri med lønn, for å delta i begravelsen til Tønnes A. Tønnesen som ble drept under arbeid med å male krana i den nye elektrolysen. Han ble klemt slik at benet ble revet av ved hoften, og døde samme dag. Kisten ble båret av 6 av fagforeningskameratene med fagforeningsfanen, med sørgeflor etter båren. Som det siste farvel ble fanen senket 3 ganger over graven. Til enken ble det samlet inn 377 kroner.

Et krav om nye lønnsforhandlinger ved bedriften , ble avvist av direktør Steen og ing. Grønningsæther, med trusler om lønnsnedslag på grunn av ” de forbedrede arbeidsmetoder”

Ledelsen gikk stadig til oppsigelse av eldre arbeidere og tok inn unge, til foreningas store forbitrelse.

På medlemsmøte ble det bestemt at man i løpet av sommeren skulle forsøke å få til en biltur oppover landet.

Egen komite ble valgt.

I august ble det vedtatt å gå til innkjøp av et bokverk av dr. Møinickens – Om det seksuelle spørsmål, til omgangslesning blant medlemmene, bind 3 blir en tid senere anbefalt å kjøpe personlig.

Det ble også lagt sterkt press på den enkelte om å handle på Samvirkelaget, og enkelte som handlet hos en av formennene som hadde butikk , ble kalt inn å måtte forklare seg.

Et stort problem var ”svovelrøik og gass i Smeltehytten” . Ledelsen gikk med på å bygge skorstein over tak, om nødvendig, med kunstig avtrekk, - dersom det var mulig å få til.

I lønnsforhandlinger i oktober 1930 uttalte ledelsen at ”det skulle bli gjort ekstra foranstaltninger så alt sundhetsskadelig arbeid skulle komme vekk.” Et krav om støvtillegg ble avvist. I forbindelse med forhandlingene kom forbundsformann Halfdan Jønsson på besøk og ble med på omvisning. Han fikk ifølge protokollen ” et helt kursus i den moderne nikkelindustri” fra ing. Grønningsæther.

I årberetningen for 1930 går det frem at man etter hvert har fått 191 medlemmer og styret får meget ros for hva man har oppnådd , de dårlige tider med stor arbeidledighet og nedgang tatt i betraktning. Beretninga avsluttes med – Hver mann organisert! Samhold seirer!

I mars 1931 ble det holdt avstemming om å flytte tiden for skiftbytte til kl. 07.00 o.s.v. – diskusjonen pågår enda.

Noe idrettslag fantes ikke enda, men på medlemsmøte ble det bevilget kr. 15 til Arbeidernes Idrettslag til en pokal til en brytekamp i Arbeideren, og noe senere det samme til et maratonløp mellom Kristiansand og Mandal.

På fabrikken gikk det etter hvert heller dårlig med store lager. Ovnene ble stoppet i helgene og flere ble oppsagt.

Ledelsen hadde lenge mast på fagforeningsledelsen om å skifte navn til noe med Falconbridge, og på medlems-møte ble det bestemt at dersom bedriftsledelsen betalte utgiftene skulle de gå med på dette.( De fikk 200 kr.)

August Jensen, B. Thomassen, Karl M, Johansson, og K. Gjeruldsen ble valgt til komite for navneforandring og å arbeide med å få ei ny fane.

Etter forslag fra fagforeningsformann Gotleib Thomassen ble navnet Falconbridge Nikkelverk Arbeiderforening

offisielt vedtatt 7/ 9 – 1931. – andre forslag var Falconbridge Raffineringsverk Arbeiderforening og Falconbridge Arbeiderforening.

På bedriften ble det tatt opp muligheten for å redusere middagen fra 1 time til ½ slik at man kunne slutte ½ 5.

I en avstemming noe senere ble dette enstemmig godtatt

Tiden var ellers full av dårlige nyheter med store lagre på mange av bedriftene. Et fellesmøte med Fiskå Verk Arbeiderforening fastslo at man heller skulle godta lønnsnedslag fremfor å gå til kamp.

De sentrale forhandlinger endte i 0 , etter store lockout-aksjoner. Våre medlemmer ”slapp” med ekstrakontingent opptil kr. 3 pr. uke ( normal kontingent kr. 4.50 pr.uke) pluss en masse innsamlingslister til arbeidsledige.

A.J.Finne